2 millioner jenter forsvinner hvert år

For et par dager siden gjesteblogget jeg, som jeg nevnte, for CARE Norge om at hvert minutt dør en mamma under fødsel eller i barsel. Jeg brukte blant annet boka Half the sky av Sheryl WuDunn og Nicholas Kristof som kilde for artikkelen. Og det er en bok jeg har lyst til å anbefale.

WuDunn og Kristof skriver at mødredødelighet, sextrafficking og tvunget prostitusjon, og vold mot kvinner som æresdrap og massevoldtekt er vårt århundres verste overgrep på menneskeheten. Innimellom leser du kanskje om dette i avisa eller hører på nyhetene. Half the sky viser hvor massiv og i hvor stort omfang denne kvinneundertrykkingen faktisk er. Og den har fått meg til å stille meg spørsmålet hvorfor media ikke skriver mer om dette!Har du noen gang virkelig tenkt over hva det innebærer at Kina har 107 menn mot 100 kvinner, Pakistan 111 og og India har 108? Under normale omstendigheter lever kvinner lenger enn menn, og det må bety at det finnes flere kvinner i verden. Og til og med i fattige regioner som mesteparten av Latin-Amerika og Afrika lever det faktisk flere kvinner enn menn. Amartya Sen, den indiske Nobelpris-vinneren i økonomi, skrev i et essay i The New York Review of Books i 1990 om undersøkelser hun har utført som viser at totalt er flere enn 100 millioner kvinner savnet. Og hvert år forsvinner enda 2 millioner jenter som følge av kjønnsdiskriminering. I dag tjue år senere er tallet 160 millioner. Dette er jenter som blir drept, bortført til prostitusjon eller slavehandel. Tallet inkluderer ikke abort.

Half the sky er ei bok som gjør meg redd og sint, veldig redd og veldig sint. Men det er ei bok som også gjør meg stolt på vegne av alle mine medsøstre. WuDunn og Kristof forteller historier om utbytting og grusomhet, men flytter samtidig også kvinnene ut av offerrollen og viser at den beste måten å bekjempe fattigdom går gjennom å mobilisere den kvinnelige halvdelen av befolkingen. Forskning viser at fattige kvinner bruker 90 % av inntekten sin på familien. Pengene går til mat, klær, utdanning og helse for seg og barna. Det kalles The Girl Effect.

Jeg håper du vil lese Half the sky. Den setter kvinneundertrykking i perspektiv – vår tids største overgrep mot menneskeheten.

Den fordømte kontantstøtta

Kontantstøtta er en politisk torn, og var dømt før den var post på statsbudsjettet. Den får skylda for både manglende integrering, husmortrend og at mange kvinner er i deltidsarbeid. Hvorfor er alle så forbanna på kontantstøtta?

 Kontantstøtta får skylda for husmortrenden.

Forrige uke avgjorde den rødgrønne regjeringen at barn mellom to og tre år vil miste kontantstøtta. Endringen vil bli presentert i neste års statsbudsjett. Å fjerne kontantstøtta har vært fanesak for SV og mange feminister siden den ble innført. Det er politisk korrekt å mene at ordningen har fungert som en økonomisk støtteordning som holder kvinner hjemmeværende eller i deltidsjobb. Og at støtten også er en brems for integrering.

Hvorfor er kontantstøtta så fordømt? Et blogginnlegg for kontantstøtta må bli en brannfakkel. Og jeg vet at mange av dere som leser Mammadamebloggen er sterkt for å fjerne hele støtta. Og noen er for å øke den. Jeg håper du uansett vil dele din mening i kommentarfeltet! Selv har jeg lyst til å si at: Kontantstøtta er jo for barna! Den skal bidra til at familiene får mer tid til omsorg for egne barn og gi større valgfrihet når det gjelder å velge hvordan barna skal passes. Dette handler ikke om late mammaer som sover lenge om morgenen og ikke vet å sikre seg selv i et likestillingsperspektiv. Dette handler om familiens valgfrihet til å velge hva som er best for sitt barn. Barnehage kan være flott for veldig mange, men for barn under tre er det viktigste en barnehage kan gi omsorg. Dét mener jeg pappa eller mamma ofte kan gjøre bedre enn barnehagen. Kontantstøtte gir flere mødre og fedre mulighet til å velge å være hjemme med sine små barn.

Kunne Regjeringen ha kuttet i andre velferdsordninger med begrunnelse i at innvandrere er overrepresentert blant brukerne? Med tanke på hvor få som faktisk velger kontantstøtta, og hvor lav den er må jeg innrømme at jeg ikke helt forstår hvordan den kan stimulere folk til å holde seg utenfor arbeidslivet? Jeg tror de fleste som mottar kontantstøtte uansett ville valgt å være hjemme med barna. Kontantstøtta gjør valget litt enklere. Er målet å gjøre noe for lavlønte kvinner med dårlige jobbutsikter og integrere kvinner fra Somalia, og andre innvandrerland, da bør Regjeringen heller konsentrere seg om konkrete likelønns- og integreringstiltak.

Hovedpoenget er ikke for eller mot kontantstøtte, men at den er et alternativ for de minste barna og de barnehagen ikke passer for.

Hva mener du?

Fedrekvotekuppet

Tross lansert av barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken som viktigste virkemiddel i likelønnsmeldingen offentliggjort tidligere i år , fedrekvoten har verken effekt på kvinners lønn, eller kjønnsbalansen i hjemmet.

Forrige uke, samme dag som fedrekvoten ble utvidet til 12 uker, ble også den første undersøkelsen om effekten av fedrekvoten – Causal effects of paternity leave on children and parents – offentliggjort. Dessverre, fedrekvoten har verken effekt på likelønn eller pappas deltakelse ved oppvaskbenken!

Dette må overraske Lysbakken enormt, tenker jeg. Flere ganger har statsråden nemlig sagt at: Fedrekvote er det aller viktigste enkelttiltaket vi kan gjøre for å komme nærmere målet om likelønn. Og, etter den fire måneders empiriske undersøkelsen utført av ham selv ved kjøkkenbenken hjemme, returnerte han opplyst tilbake, delte villig erfaringer fra foreldrepermisjonen og informere om hvor bra fedrekvoten er for å få far mer på banen hjemme. Hmm … . Kanskje er ikke alle familier som Lysbakkens allikevel da?

Uansett, jeg er ovebevist om at pappapermisjon er viktig for pappaene, barna og, ikke minst, familien. Men jeg forstår ikke hvorfor Lysbakken måtte kuppe, og kamuflere fedrekvoteutvidelsen bak, en kvinnepolitisk sak som likelønn for å gi far de to ekstra ukene med foreldrepermisjon … ?

(Foto: Mammadamen)

Varsko! Høye hæler på vei!

Når kvinner med høye hæler samles for å snakke om annet enn bleiepriser, interiør og andre kvinner, da er det vel grunn til å rope varsko?

Haha, jeg må le! Eller burde jeg gråte?

Jeg må le høyt! Og jeg håper du hører meg. For tross at jeg er langt inne i ammetåka, klarer jeg to, og, faktisk, enda flere, tanker i hodet samtidig! Dagbladet fikk nemlig nylig snusen i at kvinner samles for å diskutere annet enn bleiepriser, interiør, utseende og andre kvinner. Kvinnene kaller seg Høye Hæler og avholder ikke møtene sine i mammaforaene, som de normale kvinnene Dagbladet skriver om gjør, men på Stortinget!

Høye Hæler ble dannet av en venninnegjeng som ville skape
en arena der kvinner møter hverandre på tvers av yrkesgrupper
- rett og slett for å inspirere hverandre til å følge drømmen,
til å påvirke samfunnet og til å bygge hverandre sterke.
Invitasjon fra Høye Hæler

Når en venninnegjeng møtes på Stortinget for å gjøre skumle ting, som å inspirere hverandre til å følge drømmen, til å påvirke samfunnet og til å bygge hverandre sterke, da er det vel viktig å rope et varsko? For Dagbladet ble ihvertfall kvinnenettverket Høye Hæler, med kjente kvinner som nylig avgått KrF-nestleder Inger Lise Hansen, TV 2s nyhetsanker Cathrine Fossum, skuespiller Henriette Brusgaard og NRK Dagsrevyens Liza Stokke, en stor nyhetssak. Er det ikke betenkelig at kvinner i forskjellige maktposisjoner kommer sammen på møter for å bygge hverandre opp og påvirke samfunnet? Spør Dagbladets journalist.

Haha, jeg må le! Eller burde jeg kanskje heller gråte? Jeg minner om at norske kvinner fikk stemmerett i 1913, og at Norge i år feirer 100-årsjubileum for første kvinne på Stortinget. Altså, kvinner har lenge engasjert seg politisk flere steder enn ved kjøkkenbenken og på syklubb!

Likte du dette innlegget, liker du kanskje også disse innleggene:

 

Hva skal vi snakke om?

Fredag betyr nyhetskommentar og debatt her på Mammadamebloggen. Denne uka har dog blikket mitt vært mest på lillegutt på nå 12 dager enn på aviser og nyhetssendinger må jeg innrømme.
Ja, jeg har selvfølgelig fått med meg undersøkelsen som viser at Ettåringer er mer enn åtte timer i barnehagen (hver dag), at Stortinget vedtok å utvide foreldrepermisjonens fedrekvote med to uker, og hele stønadsperioden med ei uke, og at VS Naipaul ikke finner noen kvinnelige forfattere som kan matche hans skrivekunst. Og gjett om det kribler i fingrene etter å skrive om disse sakene! Men ammetåka er tett, så jeg velger i stedet å komme sterkere tilbake neste uke! For tross den herlige ammetåka, kan jeg garantere at Mammadamebloggen fortsatt kommer til å inneholde mer enn barselprat. Selv om det blir litt av det også … .

Jeg har forøvrig fått noen innspill på temaer til nyhets- og debattinnlegg, blant annet vil jeg skrive om:

  • Gucci-feminisme
  • Ettåringer i barnehage
  • Økning i antall aborter på jentefostre i India

Jeg tar veldig gjerne i mot flere slike innspill! Legg igjen en kommentar eller send en epost til mammadamen@gmail.com. Hvis du blogger selv og har planlagt å skrive om noe som engasjerer deg, kan vi kanskje sammen skape mer oppmerksomhet?

God fredag fra Karianne!

(Kollasj av Gemma Bayly)

Statistikk og grusomhet

14 år gammel kunnskap ble igjen en nyhet denne uka! Over 1100 kvinner blir voldtatt hver dag i Kongo viser en ny amerikansk undersøkelse. Antallet er 26 ganger høyere enn FN tidligere har beregnet. Trenger vi virkelig flere rapporter og debatter for å forstå at i Kongo skjer en systematisk ødeleggelse og utryddelse av kvinner?

Voldtekt mot kvinner har vært et stort problem under borgerkrigene som har herjet det østlige Kongo de siste tiårene. Og verden har visst at voldtekt er brukt som krigsvåpen i Kongo i mange år. Men mens kongolesere som lever midt i denne grusomme galskapen skriker høyt, lager vi i den vestlige verden fortsatt rapporter, og debatterer om skrekktallene virkelig kan stemme. FN, humanitære organisasjoner og regjeringer over hele verden diskuterer tallene som om det er første gang de hører. Norske eksperter tviler på om tallene stemmer.

I løpet av 12 mnd i 2006 og 2007 ble over 400.000
jenter og kvinner voldtatt i Kongo. Det er 48 voldtekter i timen,
og 1100 voldtekter i løpet av én dag.
(American Journal of Public Health)

Hvor mange flere rapporter trenger vi for å forstår at Kongos kvinner og jenter systematisk ødelegges og utryddes spør Eve Ensler i Huffington Post. Jeg anbefaler Enslers tekst I am over og Danielle Shapiros blogg Congo Rape Crisis: Study Reveals Shocking New Numbers i The Daily Beast for videre og perspektivgivende lesing.

God fredag!

Nyhetskommentaren er et fast innlegg hver fredag på Mammadamebloggen. Kommenter gjerne! Eller del nyhetssaker som har grepet deg. Eller gjort deg indignert!

(Illustrasjon: Julie Morstad)

No country for young women?

I nyhetsredaksjoner over hele verden er menn overrepresentert – også i Norge. Dét påvirker nyhetsbildet! Her er tre av mine online favoritter som har spesialisert seg på nyheter for kvinner!

For en stund siden skrev jeg innlegget Feminine blikkfang, maskulin samtale, og om en global undersøkelse som viser at for hver norske kvinnelige journalist er det to mannlige. Ikke ulikt de fleste land med i undersøkelsen dominerer menn både i journalistjobber og ledelsesposisjoner i norske medier.

Trenger vi nyhetskanaler spesialisert på kvinnestoff? Jeg vet ikke! Kanskje virker det mot sin hensikt? Uansett, jeg leser flere slike sider, og jeg her er tre av mine favoritter:

Women’s eNews
Denne nettsiden overvåker nyhetskilder over hele verden, og samler og lenker til nyheter relatert til kvinner innenfor områdene politikk, media, kultur, helse, vitenskap og mer. Jeg besøker Women’s eNews daglig.

Jezebel
Jezebel er en bibelsk skikkelse assosiert med falskhet og falne kvinner. I nyere tid er Jezebel blant annet legemliggjort til en Oscar av Bette Davies i filmen fra 1939 ved samme navn. Herlige Jezebel bringer meg daglig nyheter og sladder fra politikk, kjendisverdenen, media og nyhetsbildet generelt – alltid med et ironisk blikk. Jeg tenker Jezebel dekker det jeg, og mange andre kvinner, snakker om. Og balansert med intelligente vittigheter føles liksom ikke sladder såå fordummende.

NO COUNTRY for OLD WOMEN
No Country for Young Women er et nettprosjekt med mål å fremme kvinner som baner vei. Den italienske forfatteren og filmregissøren Elena Rossini er grunnlegger av prosjektet som i dag drives av tre kvinner. Disse kvinnene gjør en enestående jobb med å spore opp inspirerende kvinner fra hele verden, og fra alle disipliner, intervjue dem og dele deres historier til inspirasjon for andre kvinner.

I innlegget Feminine blikkfang, maskulin samtale konkluderer jeg med at en underrepresentasjon av kvinner i media er en grunnleggende faktor både i forhold til å påvirke mediebildet og alt vi ser, hører og leser om i nyhetene, og samfunnet generelt. Jeg tror definitivt ikke egne nyhetssider for kvinner er eneste løsning, men jeg har stor glede av Jezebel, NO COUNTRY for OLD WOMEN og Women’s eNews. Og de hjelper meg alle, og flere, med å se nye vinkler og utvide perspektivet.

Hva mener du? Kanskje trenger vi også i Norge en egen nyhetskanal for kvinner?

God fredag!

Nyhetskommentaren er et fast innlegg hver fredag på Mammadamebloggen. Kommenter gjerne! Eller del nyhetssaker som har grepet deg. Eller gjort deg indignert!

Likte du dette innlegget, liker du kanskje også disse innleggene om kvinner og media :
Kvinner med spalteplass

Kvinner, sosiale medier og manglende innflytelse
Gå hjem og blogg!
Mammabloggerne – bloggsfærens nye pariakaste?

Kate og kjolejournalistene

Kate og William gifter seg, og om kort tid avsløres en av de siste tiårs største kongelige hemmeligheter innen påkledning. To milliarder mennesker over hele verden venter i dag spent på å få se én kjole!

Herlig! I dag er mange, mange journalister aller mest kjolejournalister.

Tidenes største presseoppbud er altså på plass i London i dag, og media får kritikk for å glemme at annet også skjer i verden. Men denne dagens største nyhet er uten tvil Kates kjole. I dag er mange, mange journalister aller mest kjolejournalister. Kanskje er det like greit å lene seg tilbake, drikke te og se på kjoler, og tenke Herlig? Dét skal jeg!

(Illustrasjonene er klippet fra denne filmsnutten via Herald Sun)

Om rapporteringen av 2,6 mill årlige dødfødsler

2,6 millioner barn fødes døde hvert år viser en ny rapport. Det er flere liv enn malaria og aids tar tilsammen! – Dødfødsler er et stort, men usynlig globalt helseproblem, sier dr Joy Lawn, en av forfatterne bak rapporten.

Nesten alle (98%) dødfødslene skjer i fattige land stadfester rapporten* som ble publisert i det medisinske tidsskriftet The Lancet torsdag denne uka. Fattige kvinner og deres barn er ingen høystatusgruppe! skriver svenske Dagens Nyheter. Dødfødsler er ille, men kanskje enda verre er mødredødeligheten, som tar livet av en kvinne hvert MINUTT!

Jeg tenker at jeg ikke kan skrive om dette! Jeg skal føde om under seks uker, og jeg er overfølsom, og full av hormoner og engstelse. Men jeg må skrive allikevel. For tross at 2,6 millioner dødfødsler skjer årlig, og tar flere liv enn malaria og aids tilsammen, nevnes ikke denne døden i noen global helsestatistikk. Og fordi min googling denne morgenen viser at, foruten VGs artikkel vinklet på norske kvinners risiko for dødfødsel ved røyking, har ingen andre norske medier, bloggere, eller samfunnskommentatorer nevnt undersøkelsen med ett ord. Jeg undrer hvorfor ikke? At fattige kvinner og deres barn ikke er en høystatusgruppe, er definitivt en massiv underdrivelse! Tallene er ekstreme – dødfødsel må jo være vår tids største helseproblem!

Folkehelseinstituttet refererer dog undersøkelsen, og har en interessant artikkel jeg vil anbefale for videre lesing. Avdelingsdirektør Frederik Frøen uttaler blant annet: – I global sammenheng er dødfødsler og mødredødelighet en enorm og neglisjert byrde. De fleste dødfødsler i verden telles ikke, får ikke navn eller begravelse og mange mødre blir ytterligere belastet ved at skylden legges på dem.

Om fem uker og tre dager skal babyen vår komme. Sykehuset, som er ett av landets største og mest moderne, ligger en times biltur unna. Legen min holder til ti minutter unna, og gir meg time på dagen. Jeg har sett babyen i magen med ultralyd to ganger, og fått vite at alt ser bra ut. Jeg vet også hvilket kjønn det blir. Og fordi jeg hadde komplikasjoner ved forrige fødsel blir det keisersnitt denne gangen. Alt er godt planlagt og føles trygt. Jeg har ikke tenkt så mye på det, men jeg er en heldig gravid mamma. Norge er sammen med Danmark, Finland og Singapore blant landene med lavest antall dødfødsler.

*Bak rapporten om dødfødsler, som er den første i sitt slag, står forskere fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) og 50 andre organisasjoner ifra 18 land.

Likte du dette innlegget, liker du kanskje også disse innleggene:
Feminine blikkfang, maskulin samtale

Kvinner med spalteplass
Ingen husmortrend allikevel!

 

- Ofrer ett leveår for å bli tynn!

I fremtidsromanen Uglies blir 16-åringer tvunget til å ta en ekstrem skjønnhetsoperasjon. Alle ender smellvakre med store øyne, fyldige lepper og veldreide kropper. I virkeligheten ville mange unge kvinner ha ofret minst ett leveår hvis det betød at de ble tynne, viser en undersøkelse gjennomført blant britiske studenter.

For et par uker siden leste jeg ungdomsromanen Uglies av Scott Westerfeld. Da jeg denne uka leste en undersøkelse som viser at mange kvinner ville byttet både leveår og karriere mot et perfekt ytre (gjennomført av University of the West of England (UWE)), føltes Uglies enda mer skremmende, og nær. Det slår meg at mye av det skjønnhetstyranniet Westerfeld beskriver i Uglies allerede er realitet, eller fullt realiserbart, i mye større grad enn jeg tenkte da jeg leste boka. Westerfeld beskriver et totalitært skjønnhetstyranni, men tross at handlingen skjer noen tiår frem i tid er det definitivt lett å trekke paralleller fra dagens overdrevne fokus på kropp og skjønnhet til Westerfelds indoktrinerende ekstremvariant.

Tenåringen Tally Youngblood er Uglies hovedperson. Hun tilbringer sin siste sommer som ugly, og har enorme forventninger til skjønnhetsoperasjonen som skal gjennomføres på 16-årsdagen hennes. Etter operasjonen får hun flytte til Penby, og fortsette sitt liv i et samfunn der alle er pene, like og lever sammen uten motsetninger og uenighet – tilsynlatende svært lykkelige! Så møter hun Shay og David som viser at å bli pen også kan endre personligheten din. Romanen spiller på de fysiske og psykiske endringene som skjer i reisen fra barn til voksen: Usikkerheten ved å være annerledes og utenfor, selvverd, kroppsbilde og indivudalitet. Samtidig viser Westerfeld at dette ikke nødvendigvis kun er utfordringer ungdom møter.

Å hate eget utseende slik Tally beskriver, og slik majoriteten av kvinnene i den innledningsvis refererte britiske undersøkelsen forteller at de gjør, er enkelt. Overalt bombarderes vi av bilder av perfekte kropper og budskap om produkter som hjelper oss dit. 93% av kvinnene i undersøkelsen forteller at de har hatt negative tanker om eget utseende i løpet av den siste uka. 46% har opplevd å bli latterliggjort eller mobbet for utseendet sitt. Og en tredjedel av de spurte ville altså byttet minst ett år av livet sitt mot å bli tynne, rundt 13% ville ha trukket 5 000 pund fra årslønnen sin, og 8% ville avsett et tilbud om en bedre stilling.

Uglies er både et skremmende fremtidscenario, og en skremmende kritikk av dagens samfunn som stadig blir mer kroppsfokusert. Westerfelds roman henvender seg til både gutter og jenter, og definerer ikke negativt kroppsbilde og skjønnhetsfokus som et typisk jenteproblem. Uglies er en høyaktuell, lettlest og engasjerende roman jeg anbefaler alle uansett kjønn og alder.

Uglies er en del av trilogien Uglies, Pretties og Specials. Samtlige av bøkene har ligget på New York Times bestselgerliste. Bøkene, som har en enorm appell til ungdom, er oversatt til 27 språk og til sammen trykket i 3 millioner eksemplarer.

God fredag!

Nyhetskommentaren er et fast innlegg hver fredag på Mammadamebloggen. Denne uka ble den en kombinert med en bokanmeldelse. Kommenter gjerne! Eller del nyhetssaker som har grepet deg. Eller gjort deg indignert!

Liker du dette innlegget, liker du kanskje også
Kvinne, naturlig og utrydningstruet

Feminine blikkfang, maskulin samtale

En global undersøkelse gjennomført av International Women’s Media Foundation viser at for hver norske kvinnelige journalist er det to mannlige. Ikke ulikt de fleste land med i undersøkelsen dominerer menn både i journalistjobber og ledelsesposisjoner i norske medier. Hva betyr dét for mediebildet og samfunnet?

Organisasjonen har sett nærmere på likestilling i 500 mediebedrifter i 60 land, og fastslår i rapporten Global Report on the Status of Women in News Media at både redaksjonelt arbeid, nyhetsdekning og ledelsesavgjørelser hovedsakelig er overlatt til menn. I snitt er kvinner underrepresentert i alle posisjoner og på alle områder – i styrerom, på eierskapssiden og i redaksjonelt arbeid. Fem norske aviser, en fjernsynskanal og en radiostasjon har deltatt i undersøkelsen. Rapporten konkluderer, blant annet, med at:

Kvinner er tilsynelatende ikke velkomne i norske redaksjonslokaler. (…)
Det at kvinner er underrepresentert i nyhetsjournalistikken står i kontrast til
den høye statusen kvinner ellers har i Norge.

Hvorfor er den norske nyhetspressen kjønnsdelt spør NRK Nyhetsmorgen. Dét er et viktig spørsmål. Men kanskje er det enda viktigere å spørre: Hva betyr det for mediebildet, for det norske samfunn, og for verdenssamfunnet at menn hovedsakelig bestemmer hva det offentlige samtalen skal inneholde?

Media synes ofte flinkest til å fremstille kvinner som forbrukere, småbarnsmødre og sexobjekter. Og unge damer som kler av seg brukes i stadig større grad som blikkfang. Den faglige ekspertisen og samtalen står dog menn for. Og innholdet er altså hovedsakelig også bestemt av menn.

Medias rolle er å ‘speile’ samfunnet og informere allmennheten. At media gir et balansert bilde av kvinner er viktig, men dette handler også om langt mer. Underrepresentasjon av kvinner i media betyr at menn i større grad enn kvinner definerer hva som er nyhetsverdig, og viktig, og det betyr færre muligheter for kvinner til å påvirke fremstillingen av dagens virkelighet.

Ja, jeg kan ikke forstå annet enn at en underrepresentasjon av kvinner i media er en grunnleggende viktig faktor både i forhold til å påvirke mediebildet og alt vi ser, hører og leser om i nyhetene, og samfunnet generelt. Kjønnsbalanserte medier vil totalt sett gi et mer dekkende virkelighetsbilde og et riktigere grunnlag for videre samfunnsutvikling! Kjønnsdelte nyhetsredaksjoner fremstår faktisk som ganske nifst! Hva mener du?

God fredag!

Nyhetskommentaren er et fast innlegg hver fredag på Mammadamebloggen. Kommenter gjerne! Eller del nyhetssaker som har grepet deg. Eller gjort deg indignert!

Likte du dette innlegget, liker du kanskje også disse innleggene om kvinner og media :
Kvinner med spalteplass

Kvinner, sosiale medier og manglende innflytelse

Gå hjem og blogg!
Mammabloggerne – bloggsfærens nye pariakaste?

Kvinner med spalteplass

Erfaringene som mor, husmor og ektefelle var kvinners inngangsbillett til avisredaksjoner styrt av menn. 100 år etter preger kvinners dominans i sosiale medier av samme faktorer skal vi tro media, og også bloggsfæren selv. Er bildet virkelig så ensartet?

Denne uka har jeg fulgt feministbloggen MADDAMs og samfunnsdebattant Anne Vikens ordskifte (også gjengitt i dagens Klassekampen) om at kvinner må ut av av den rosa boblen og ammetåka og blogge mer om politikk. Og i går leste jeg pressehistoriker Else-Beth Roalsøs’ forskning* der hun viser at erfaringene som mor, husmor og ektefelle ble kvinnenes inngangsbillett til spalteplass og avisredaksjoner styrt av menn for 100 år siden. 

- Akkurat som med kvinner og sosiale medier i dag. Kjedelige greier!, tenkte jeg, og begynte å skrive på et blogginnlegg om hvorfor så lite har endret seg de siste hundre årene.

Men, NEI! I løpet av natten har jeg endret syn. For kvinner og sosiale medier er ikke så ensartet, og kjedelig, som det bildet media, MADDAM og andre forsøker å skape! Mye har endret de siste hundre år. Og at bloggsfæren selv, og ikke minst den feministiske delen av den, definerer kvinnelige bloggere som hovedsakelig rosa er provoserende!

Hvorfor bruke tildelt spalteplass i dag til underbygge medieskapte stereotypier? Skal vi først kjønnsdele bruk av sosiale medier, vil jeg i stedet oppfordre til å fortelle om hvor variert, kreativ, innovativ og inspirerende kvinners tilstedeværelse i sosiale medier er? For eksempel er de beste bokbloggerne jeg kjenner kvinner, og i min oversikt over de som har skapt seg et inntektsgrunnlag som følge av blogging dominerer kvinner. Jeg synes også at de beste eksemplene på merkevarebygging via blogg er utført av kvinner. Dessuten, Anne Viken og MADDAM er definitivt ikke alene om å debattere politikk i sosiale medier. Viktige politiske diskusjoner finner blant annet også sted på mammablogger og i kvinneforaer. Vi diskuterer likelønn, utvidet pappapermisjon, hvorfor kvinner har høyere sykefravær enn menn og om ettåringer bør gå i barnehage.

Menn dedikerer ofte bloggen sin til et fagområde eller politikk. Jeg opplever at kvinnelige bloggere er mer varierte. Jeg skriver selv en blogg som inneholder både refleksjoner over livet og mammtips, og politiske innlegg, samt bokanmeldelser, og tekster om media, samfunn og trender. Besøker du Mammadamen.com på «feil» dag, finner du et innlegg om min to år gamle prins og hvor mye jeg elsker ham. Jeg ser at mer variert kan bety mindre tydelig, men betyr det mindre interessant?

Jeg har lyst til å sitere medieviter og idéhistoriker Beathe Dues uttalelse i dagens Klassekampen i den tidligere refererte artikkelen: Kvinner har kompetanse på politikk, teknologi, samfunnsliv, men når ikke alltid gjennom den digitale støyen – og det er mye på grunn av at kvinnelige bloggere gjerne blir fremstilt som rosabloggere og ingenting annet. … Vi som er med på å skape fortellinger i offentligheten må bidra til å vise at det ikke finnes én måte å være menn og én måte å være kvinne på i sosiale medier, vi må skape rom for mangfold.

JA. Tenker jeg! Og oppfordrer igjen til å fortelle om hvor variert, kreativ, innovativ og inspirerende kvinners tilstedeværelse i sosiale medier er. Eller, kanskje bør vi heller bevege oss vekk fra fokuset på kjønn i bruk av sosiale medier. Hva mener du?

God fredag!

Nyhetskommentaren er et fast innlegg hver fredag på Mammadamebloggen. Kommenter gjerne! Eller del nyhetssaker som har grepet deg. Eller gjort deg indignert!

*Pressehistoriker Else-Beth Roalsø ved Universitetet i Stavanger har forsket på kvinnenes inntog i pressen i perioden 1920–1970 med hovedvekt på de store distriktsavisene. Hennes prosjekt Opp fra fotnotene ble denne uka publisert på forskning.no, og viser at kvinnene tok med seg erfaringene hjemmefra inn i spaltene, og at deres innpass hovedsakelig skyldtes mannlige redaktørers oppfatning av at de trengte kvinner for å skrive for kvinner. Med kvinnestoff fulgte også nye inntektsmuligheter for avisene gjennom annonser for husgeråd og liknende.

(Illustrasjon: Littlebluebird)

Likte du dette innlegget, liker du kanskje også :
Kvinner, sosiale medier og manglende innflytelse
Gå hjem og blogg!
Mammabloggerne – bloggsfærens nye pariakaste?

Skjønnhetsidealer forts.

Gårsdagens blogginnlegg Kvinne, naturlig og utrydningstruet fikk mange viktige og gode kommentarer, og også oppmerksomhet utenfor Mammadamen.com. Tusen takk for at dere deler, og bidrar til debatt med tanker og erfaringer!

Er den naturlige kvinnen utrydningstruet? Lever vi i et samfunn som
lærer jenter og kvinner å hate egen kropp? Vi trenger en politisk og etisk debatt omkring samfunnets stadig økende opptatthet av å perfeksjonere kvinnekroppen – også i Norge!
Fra gårsdagens blogginnlegg – Mammadamen

Mange er enige i vi trenger en politisk og etisk debatt omkring perfeksjonerte skjønnhetsidealer, både for menn og kvinner! Flere har skrevet godt og viktig om dette både før og etter mitt blogginnlegg i går. Blant annet tipset Susanne bak den nyopprettede feministbloggen MADDAM om blogginnlegget Tynn og smart eller tykk og dum? – om Sofi Oksanens Stalins kyr i en kommentar i går, og jeg vil gjerne anbefale hennes innlegg videre. Hun skriver:

Har akkurat selv blogget om tilsvarende problemstillinger. Jeg syntes å observere en trend der man helst ikke skal virke for opptatt av utseende, men bare se fantastisk ut til enhvertid, slik moteverdene definerer fantastisk. Og det gjør jo de færreste av oss.

Mann, en annen, og eneste mann, som kommenterte innlegget, delte viktige filosofiske betraktninger i en lang og god kommentar. Jeg siterer hans perspektivgivende resonnementer her:

Det er et viktig spørsmål du tar opp. Jeg tror at mennesker alltid har søkt det ideelle og perfekte, i forskjellige former, gjennom hele vår historie. Og vi har alltid vært opptatt av skjønnhetsidealer. Det som er saken er vel at dagens idealer er vanskelige for mange kvinner å leve opp til, ettersom det naturlig nok er vanskelig for mange å være syltynn og samtidig ha svære pupper.

Jeg tror nok helt klart at vi, for det gjelder menn like mye som kvinner, hadde hatt godt av å skille mellom hvordan vi fremstår utad og hva vi er verdt som mennesker. Skjønnhetsjaget kan på mange måter sidestilles med karrierejaget, eller ønsket om å ha det flotteste huset, den fineste bilen osv. Det eneste løsningen tror jeg ligger i å slutte å vurdere oss selv etter hvilken verdi vi har i andres øyne. Det er ikke samfunnet som må forandres – det er hvert enkelt menneske som må gå i seg selv. Da vil samfunnet komme etter.

Uansett tror jeg dette kan være vanskelig å få til, flokkdyr som vi er. Vi ønsker alle å få anerkjennelse, respekt og beundring fra våre medmennesker. Saken er vel egentlig bare den at det alltid vil eksistere visse kriterier eller krav som må oppfylles for å få disse tingene, og det ligger også i sakens natur at ikke alle kan få anerkjennelse, respekt og beundring hele tiden. Hvis det skal eksistere pene mennesker her i verden, så må det også eksistere stygge mennesker (slik at man har et definisjonsgrunnlag for “pent”). Og jeg tror at uansett hva man definerer som “skjønnhet,” så vil flertallet være ute av stand til å leve 100% opp til dette idealet.

Alle ting som gir anerkjennelse, beundring og respekt vil derfor være forbeholdt et mindretall, tror jeg. Heldigvis er ikke skjønnhet det eneste som gir disse tingene – vi har flere områder hvor vi kan finne det vi søker. Om man ikke er vakker, så kan man allikevel få en flott karriere, f.eks.

I bunn og grunn handler det vel om at man ikke lever opp til skjønnhetsidealet, så er det bortkastet tid å irritere seg over at selve idealet er feil. Man bør heller bare la være å tenke på saken, og investere sin tankekraft i andre ting hvor man har større sjanse til å få den anerkjennelsen man trenger.

Jeg vil også anbefale Jeanettes blogginnlegg Men den naturlige kvinnen var ikke død. Hun har en interessant vinkling, og skriver og eksemplifiserer godt omkring:

Mange av de såkalte naturlige kvinnene har kommet til seg selv gjennom morsrollen. Det kan virke som om dette er unntakstilstanden og alibiet mange kanskje trenger for å tenke nytt om seg selv og sin kropp.

Tusen takk også Kaffedamen for at du delte tanker og egne erfaringer både på Mammadamen.com og Twitter, og tusen takk Bente, Kristine, Pia, Alexia, Heidi, W, Latoya, Anita, Embla, Tonje, Fru Storlien for verdifulle kommentarer.

Å sette agenda med et eller flere blogginnlegg er dog vanskelig! Innlegget Kvinne, naturlig og utrydningstruet ble delt flere ganger både på Facebook og Twitter, og det betyr mye. I tillegg ble innlegget valgt som Redaksjonens utvalgte innlegg på Dagsavisens debattside Nye meninger i går. I skrivende stund ligger innlegget fortsatt på forsiden. Jeg publiserer mange av mine politiske innlegg der med håp om å skape mer oppmerksomhet og debatt omkring temaer som engasjerer meg. Jeg har planlagt flere Endangered Species-innlegg senere, men hadde lyst til å følge opp gårsdagens blogg ved å trekke frem noen kommentarer, vise at innlegget også fikk oppmerksomheten utenfor Mammadamen.com, og kanskje umiddelbart inspirere til flere blogginnlegg, kommentarer og mer debatt!

Jeg ønsker deg en fin tirsdag!

Oppdatering: Innlegget ble også publisert som hovedinnlegg på Side Blogg og Wassap.

PS Kom gjerne tilbake senere i dag. Jeg planlegger et blogginnlegg om en svært inspirerende, og kanskje annerledes, mediedame.

Kvinne, naturlig og utrydningstruet

Er den naturlige kvinnen utrydningstruet? Lever vi i et samfunn som lærer jenter og kvinner å hate egen kropp? Vi trenger en politisk og etisk debatt omkring samfunnets stadig økende opptatthet av å perfeksjonere kvinnekroppen – også i Norge!

Denne måneden arrangerer forfatter og psykoterapeut Susie Orbach Endangered Species-seminarer over hele verden. Hun ønsker en politisk og etisk debatt omkring vår kulturs stadig økende opptatthet av å perfeksjonere kvinnekroppen. Ja, takk, sier jeg, og håper at vi i Norge også kan løfte og ta den debatten mer seriøst!

 Fordi jeg fortjener det?

Er idéen om det perfekte blitt et urovekkende aspekt ved vår kultur? Jeg var 11 år, da jeg forsto at veien til lykke var lengre øyevipper og hårfrie legger. Jeg tuller! Men jeg må innrømme at jeg fra jeg begynte å få bryster, og sparte lommepengene mine for å kjøpe bodylotion fra Vita og leppestift fra Debbie, har pusset på meg selv i forsøk på å bli mer akseptabel. Jeg tenker dog at mye har endret seg siden jeg var tenåring. En studie nylig utført av Harvard University fant at kun 1% av alle vestlige kvinner er fornøyde med egen kropp; i USA bruker jenter i alderen 8-12 år totalt $40 millioner i måneden på kosmetikk og disse barna er markedet som øker mest.

Det finnes ingen fullkommen skjønnhet som ikke har
en eller annen uregelmessighet ved sine proposjoner
Francis Bacon, Sivile og moralske stykker. «Om skjønnhet»

Lever vi i et samfunn som lærer jenter og kvinner å hate egen kropp? Det vestlige samfunnet har blitt betraktelig mer kroppsfokusert de siste tiårene. Overalt bombarderes vi av bilder av perfekte kropper og budskap om produkter som hjelper oss dit. Rammene for de tilgjengelige idealene for kvinner, og menn, er innsnevret. De færreste viser seg på tv uten nyblekede tenner. Og B-kjendiser har eksemplifisert flere ganger hvor enkelt det er både å øke og redusere brystvolumet. Mote- og rosabloggerne er den nye peneste jenta i klassen, men definitivt ofte et mer krevende forbilde. Ironisk nok forsøker vi å leve opp til en fantasi, men en fantasi er per definisjon noe som ikke eksisterer.

- Store multinasjonale selskaper har for lengst tatt eierskap til skjønnhetsidealene, og kommersialiseringen av lykke og kropp er normalisert i samfunnet, mener Susie Orbach. – Idéen om det perfekte har blitt et urovekkende aspekt av samfunnet.

Hun ønsker med Endangered Species-seminarer å skape debatt og endring i samfunnets kroppfokuserte kultur, og en utvidelse av rammene for tilgjengelige feminine idealer for kvinner.

En overfladisk skjønnhetsdebatt? Jeg opplever at debatten omkring skjønnhetsidealer og kommersialisert kroppsfokus ofte er noe mange hever seg over. Men dét er en viktig debatt! Og jeg er enig med Orbach i at debatten omkring samfunnets økende opptatthet av å perfeksjonere kvinnekroppen, og kanskje også mannskroppen, bør forankres politisk og etisk.

Hva mener du? Er den naturlige kvinnen i ferd med å bli utryddet? Og hva med den naturlige mannen? Er han også i fare?

NB! Flere Endangered Species-innlegg kommer på Mammadamen.com. Neste innlegg er en anmeldelse av ungdomsromanen Uglies av Scott Westerfeld.

Hvorfor er sykefraværet blant kvinner så høyt?

Mens sykefraværet hos menn har ligget stabilt, har kvinnenes fravær økt med 60 prosent de siste 30 årene.

Hver fredag skriver jeg et blogginnlegg relatert til den siste ukas nyheter. Denne uka må temaet bli det høye sykefraværet blant norske kvinner. At sykefraværet i Norge er høyt debatteres med jevne mellomrom, og er allment kjent. Jeg visste også at sykefraværet er høyere blant kvinner enn menn. Men jeg satte nesten kaffen i halsen da jeg torsdag åpnet avisa og leste at sykefraværet blant kvinner har gått fra å være jevnt med menn til å øke med hele 60% siden 1979. Det er jo vanvittig mye! Hvilke store endringer i samfunn og arbeidsliv kan forklare at sykefraværet blant kvinner har økt svært mye, mens menns sykefravær er upåvirket?

Flere studier er gjennomført for å finne årsakene til kvinners høye sykefravær uten at svar er funnet. Noe kan forklares som følge av graviditet eller helseproblemer spesielle for kvinner. Men kvinner har imidlertid høyere fravær enn menn også uavhengig av graviditet, antall barn, lønn, utdanning og yrke. Kanskje er det derfor riktig som de to SSB-forskerne Ravndal Kostøl og Kjetil Telle spør i en artikkel offentliggjort denne uka: – Hvilke store endringer i samfunn og arbeidsliv kan forklare at sykefraværet blant kvinner har økt så mye, mens menns sykefravær er upåvirket?

Jeg liker dårlig spekulative generaliseringer! Men de kan være fristende: Kanskje tar kvinner mer enn menn ansvar for hus og barn, og slik blir dobbeltarbeidende? Kanskje er det ikke bare en myte at kvinner oftere er stressa enn menn? Og kanskje har kvinner også flere gode grunner til å bli stressa enn menn? Kanskje bør flink pike-syndromet tas mer alvorlig? Kanskje har kvinner dårligere arbeidsmoral enn menn? Eller kanskje er det slik at kvinner faktisk oftere blir syke eller sykere enn menn? Eller kanskje er det faktorer eller kombinasjoner av faktorer som er utelatt i forskningen?

Hva tror du? Hvorfor er sykefraværet blant kvinner så mye høyere enn hos menn?

Les rapporten her!

NB! Mammadamebloggen er én av 12 finalister i Nettavisen Side2s kåring av Norges mest elskede blogg. Og jeg vil gjerne si tusen, tusen takk til alle som stemmer! Jeg er kåringens underdog. Og en stemme betyr mye for meg! (Du kan stemme hver dag.)