Jeg mener bestemt at jeg legger til rette for at gutta mine skal utvikle seg med utgangspunkt i individ og ikke kjønn. Hvorfor er de så typisk gutter da?
Da storebror begynte å nærme seg tre år, oppdaget han at det er gutter og jenter. I begynnelsen var jenter de som hadde rosa klær og spenner i håret. Og siden jeg hadde kortere hår da og ikke brukte spenner, var svaret et klart nei da jeg spurte om jeg var jente. Etter hvert har han skjønt at jeg er jente uansett spenner eller ei. Og han synes sånn sett det er litt synd på meg siden jeg er den eneste jenta i familien.
– Kanskje vi kan få en jentebaby, mamma?, spør han innimellom.
– Da er du ikke helt alene.
For gutter holder sammen med gutter, ikke sant? Og jenter med jenter? Etter hvert som storebror nærmet seg fire har det nemlig gradvis gått fra å være uviktig om han leker med gutter eller jenter til å handle mest om guttevenner. I barnehagen er det gutta som løper fortest, roper høyest og for storebror er de uten tvil de kuleste å leke med.
Jeg har lyst til å skrive litt om kjønn i barneoppdragelsen, og høre hva andre mener om det. Lenge før jeg fikk barn tenkte jeg på viktigheten av at barna må få utvikle seg uavhengig av kjønn. Fikk jeg en datter, skulle hun få ballast med seg til å tørre å være like tøff som hvem som helst gutt. Og da storebror ble to, fikk han babydokke til jul. Men den babydokka var ingen suksess, for å si det sånn. Verken for storebror eller lillebror som har arvet den. På rommet til gutta er det Spiderman som ruler. Og da jeg ryddet leker etter at vi flyttet inn i ny bolig, ble kassa med biler desidert den fulleste med verktøykassa på en god nummer to.
Jeg må innrømme at jeg synes det er veldig overraskende å oppleve å ha sønner som er så «typisk guttete». Jeg har aldri tvilt på at det er grunnleggende forskjeller på jente og gutt, men å forklare med at gutter er gutter og jenter er jenter har for meg vært for enkelt og smakt av noe oppkonstruert og vedtatt stereotypisk. Nå vet jeg ikke lenger. Jeg mener bestemt at jeg legger til rette for at gutta skal utvikle seg med utgangspunkt i individ og ikke kjønn. Og det samme har pappaen, som synes bil er det kjedeligste i verden og knapt klarer å banke en spiker i veggen. Så, hvordan ble de så typisk gutter? Og spiller det egentlig en rolle?
Ja, etter å ha tenkt mye på det, vet jeg egentlig ikke om det spiller så stor rolle om gutta mine leker med biler eller dokker, nekter å gå i rosa klær mer og at det er slutt på de tider da storebror synes det var kult når vi tok på neglelakk sammen. Det handler vel mer om å gi dem de riktige verdiene og vise at pappaer kan lage middag og trøste og mammaer kan skru opp lamper og skifte dekk? Når gutta blir store nok til å forstå skal jeg fortelle dem at det er forskjell på gutter og jenter, men at det ikke betyr noe for drømmene de har. Og etterhvert skal jeg definitivt også fortelle det at jenter ikke ser ut som de i HM-reklamene. Enn så lenge fortsetter jeg å lese Pippi Langstrømpe, Pulverheksa og Spiderman i en salig blanding på sengekanten, men lar nok den babydokka bli liggende innerst i skapet til de eventuelt spør etter den sjøl. Og hvorfor de er så typisk gutter, ja, det er jeg nesten mest fristet til å forklare med at det er fordi de er gutter.
Hvordan forholder du deg til kjønn i barneoppdragelsen? Tenker du annerledes om kjønn etter at du ble forelder?
Frøken Makeløs skriver ofte og interessant om barn og kjønn, sjekk blant annet ut:
Line Konstali har også skrevet et godt innlegg om barn og kjønn på www.aktiviteterforbarn.no
Dette er et tema som er mye gjenstand for diskusjon. Min erfaring med barn fortoner seg annerledes enn din da jeg har 3 barn og ikke alle barn av samme kjønn.
De to eldste (gutt og jente 9 og snart 7) har så og si hatt en felles barndom. De har alltid lekt sammen. Jenta mi har aldri vist interesse for hverken dukkevogn eller dukker. Jeg synes det var veldig flaut da min mor (hennes mormor) ga henne en koffert til jul med en haug med hjemmestrikket dukkeklær som aldri ble brukt. Gutten i midten har aldri vist interresse for såkalte «gutteleker» som biler og spiderman – OK, en periode var det litt spiderman, men det gikk like fort over. Det jeg derimot merker er at de leker mye med dyr og rollespill av ulike slag – ganske så kjønnsnøytralt egentlig. Og vi har ikke påvirket noenting. Ingen verdens ting. Vi har kjøpt både gutteting og jenteting for vi bryr oss ikke om at dette finnes. OG gutten i midten leker med rosa prinsesselego for vi har aldri kjøpt noe annet
Ikke har han bedt om det heller. Han vil stort sekk løpe rundt, gå på ski, sparke fotball, svømme langt og alt som har med fysisk aktivitet å gjøre. Han har ikke tid til lego og playmo som krever at han sitter stille mer enn 5 min 
Men i de siste par årene har dette endret seg. Datteren min er midt i «venninnefasen» og på skolen og SFO gjør de mye håndarbeid sammen fordi de synes det er gøy. På SFO, som er ekstra kul for de som går i 4. klasse, kan jentene velge både biljard, TV-spill, bilbane og mye annet gøy. De velger håndarbeid og aller helst fargene rosa og lilla og de sitter sammen og koser seg. Det synes jeg er flott!
Gutten i midten begynte på fotball da han var 5 og et halvt og siden var det bare fotball det gjaldt. Jeg har nå lært meg at Messi er verdens beste fotballspiller og Barcelona verdens beste fotballag. Det er ikke vanskelig å glemme det, for når jeg trer inn på podens soverom står budskapet klistrert i form av fargerike og maskuline fotballplakater. Da han begynte i første klasse denne høsten var det enkelt som fot i hose å få kamerater: han gikk bare til fotballbingen og der har han vært siden.
Minstemann (halvannet år) derimot er helt frelst og begeistret for biler. Det er såå gøy. Han har ingen jevnaldrende søsken, og er enten maskot for de to store eller så leker han på egenhånd. Og i mylderet av alt han arver fra de to store velger han bilene. Han har ganske mye rosa og sukkersøtt å velge i hvis han vil. Dette blir ikke rørt. Hvis du ser bort fra der han ikke har noe valg: rosa prinsesselego.
Selv hadde jeg to søstre. Det var mye barbie og lite bil hjemme hos oss. Søsteren min i midten var nok litt mer på parti med gutta og kunne godt velge kamerater fremfor venninner. Jeg var hennes rake motsetning: en skikkelig jentejente. Jeg opplevde aldri at mine foreldre behandlet oss ulikt. Tvert imot opplevde jeg det som om moren vår oppmuntret søsteren min til å «være seg selv.»
Etter min mening er det biologiske forskjeller mellom jenter og gutter. Jeg synes også det er helt naturlig at man fint leker eller omgås likekjønnede, for like barn leker best, ikke sant? Det ser man også når det gjelder andre områder der vi mennesker deler oss inn i enkelte grupper og lager våre egne koder, regler, interesser innenfor denne gruppen.
Det er ikke noe galt i å like såkalte «gutteleker» hvis man er jente, men det er søren ikke noe galt i å leke med såkalte «jenteleker.» Jeg elsker denne kronikken:http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/JenteLego-og-honsehjerner-6741781.html
MEN flertallet av jentene er ikke som min lille tulle. Flertalle velger Lego Friends. Det viktigste er at min lille jente vet at mammaen og pappaen ikke bryr som om hun velger det ene eller det andre.
Aspaas setter fingeren på det! I årevis har Lego produsert romskip og alt annet gøy som stort sett velges av gutter i lekebutikken. Med en gang de produserer noe som er feminint blir det ramaskrik! Og dette mener jeg selvom jenta mi gjerne bygger romskipet for lillebroren sin hjemme hos meg. For hun liker lego, men ikke legofriends, og han liker Lego så lenge noen andre bygger det for ham
Takk for god og interessant kommentar, Line. Jeg er så enig med deg. Gutta mine er fortsatt små, bare to og fire, så dette kan jo klart endre seg. Og jeg er som du sikkert har skjønt veldig bevisst på at de skal få være seg selv uavhengig av kjønn!
Mammadamens siste bloggpost..- De er så typisk gutter!
Interessant tema du her tar opp. Og jeg kan vel egentlig si at jeg ikke har tenkt noe særlig over det. Jeg er meg på godt og vondt, eller guttete og jentete. Jeg er gjerne mer mann på enkelte områder enn samboerne min er, og motsatt. Tror egentlig det handler om å la de få interessere seg for det de selv vil, og at vi er oss selv så de får se at det er forskjeller når de en gang blir store nok til å forstå?
Stines siste bloggpost..Intensiv gruppeterapi dag 4!
Ja, ikke sant!
Mammadamens siste bloggpost..- De er så typisk gutter!
Fin innlegg. Tenkte mye av det samme. Jeg prøver å legge opp får å åpne muligheter for sønnen min enn til å begrense til kjønn. Jeg tror det går på personlighet og kommer til å endre seg mye gjennom oppveksten. Sønnen min er typisk guttegutt. Når han var rund 1 år var vi på zoologist museest med veninna mi som har en datter på 1,5. Dattera nevnte dyrene hun så og fargene hun likte og hva de gjorde og spiste og hvilke lyd de lagde. Min sønn var meget opptat hvordan vetrineramma på utstillingen var montert, skruer, om det var mulig å ta det av, om det var likt på hver utstilling …
Enkelte ganger vil han hente smykkesamling etter farmor og pørve de alle sammen. Jeg tror noe av wet ligger i utseens fokuset i samfunet og ikke minst i barnehagen. Kommer barn med nye klær, får de alltid positiv oppmerksomhet (noe jeg egentlig ikke forstår) , og spesielt jenter med kjoler, alle alltid sier at jenter er fine med kjoler på, så klart vil jo min lille være fin så vil han også ha kjole på. Jeg vil tro at det er feil fokus i samfunnet?
Men for to dager siden vil han sminkes som meg og ikke bare klisse på med min sminke som han klarer selv. Da sto jeg og sminket han
Positiv oppmerksomhet skal ikke komme av antrekk?
Min sønn leker like mye med jenter som med gutter og lek kan være biler med jenter og perling med gutter, det er helt åpent, men jeg føler at det er slik fordi han er alene i familien og har ingen storebror som forteller han at gutter gjør ikke det og det vil ta tid før han skal begynne å finne selv av slikt. Dessuten er han veldig populart barn i gruppa og både jenter og gutter vil være med han så han behøver ikke å strekke seg til for å oppnå oppmeksomhet elle være med på ting. Jeg tror hvis noen vil kalle han for jente (eller si at han er som jenta) vil ikke han ta det som fornærmelse. Håper vi har noen naive gode år til i intett kjnns verden.
Men han kysser bare jenter og det gjorde han siden han var 2,5, han har ikke kommet med den type initiativ mot gutter…
Hei Lena, takk for kommentar.
Det er interssant dette, og det har vært en overraskelse for meg. Sønnen min er forøvrig også opptatt av å pynte seg innimellom, og der har du nok mye rett i at det er fordi han vet han får oppmerksomhet hvis han har noe ekstra fint på seg. Han har akkurat begynt i ny barnehage og noen dager har det vært speiselt viktig for ham å velge klær selv. Det er nok ikke sikkert det er helt tilfeldig:)
Mammadamens siste bloggpost..- De er så typisk gutter!
Min eldste (snart fire) er skikkelig guttegutt det ene øyeblikket og i det andre bruker han lommepengene på å kjøpe tåteflakser til babyen sin (og kler seg i rosa tyllskjørt når han skal pynte seg).
Men begge guttene har hatt en helt enorm interesse for biler fra de var bittesmå. Og verken jeg eller mannen min deler akkurat den interessen. Hvor kommer det fra?
Ingrids siste bloggpost..Soltirsdag
Haha, høres herlig ut:)
Mammadamens siste bloggpost..- De er så typisk gutter!
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, mammadamen, men jeg er litt usikker på tilfellet er slik at «gutter er gutter» osv, eller om det er vi voksne som «velger» å se disse trekkene hos barn. Da vi fikk barn var jeg veldig opptatt av å kjøpe inn de «riktige» klesplaggene og lekene, mao kjønnsnøytrale greier. Nå som barna er 3,5 og 5,5 år, tror jeg egentlig at slikt ikke spiller noen rolle. Jeg tror at barn leker med ting de synes er gøy, og at det kun er vi voksne (og evt eldre barn som har blitt påvirket av voksnes tankegang) som tenker at biler og verktøy er gutteting, mens koppestell og dukker er jenteting.
Jeg tror at hvis jeg førte regnskap over hva barna mine leker (med), så tror jeg at jeg hadde endt opp gangske 50/50 med «gutteting» og «jenteting» på begge to, selv om jeg pr i dag tenker at min sønn leker mest med biler (fordi han aldri leker med dukker), og at datteren min er mest glad i å leke med koppestell. Sannheten er vel at begge to liker aller beste å leke *sammen* med noen i en lek alle er enige om, enten det er å kjøre bilbane, leke mor, far og barn eller bygge hytte under stuebordet…
Utfordringen for oss som foreldre er vel ikke nødvendigvis i å tilby våre sønner å leke med dukker, men å ikke stemple en dukke som en jenteleke, uansett hvem som leker med den?
Anaruhs siste bloggpost..10 mål for dagen
Ja, godt skrevet! Det er slik jeg tenker også. Og jeg tror at for mye fokus enten den ene eller andre veien heller virker mot sin hensikt. Jeg har etterhvert blitt veldig avslappa på dette, og tenker at det beste vi som foreldre kan gjøre er å vise barna våre muligheter gjennom det vi selv gjør.
Mammadamens siste bloggpost..- De er så typisk gutter!
Må også bare få føye til at jeg det jo ikke bare er gjennom antrekk, farge på soversomveggene eller lek at barna bli påvirket, men også gjennom alt det andre man gjør i dagliglivet. Jeg synes det er helt topp når pappaen ta med barna ut på «shopping», og ungene synes det er veldig gøy å være med meg å grave i grønnsakshagen. Både gutter og jenter kan bake, både gutter og jenter kan støvsuge og både gutter og jenter kan måke snø.
Når arbeidsfordelingen her i huset er ganske tradisjonell, så er det fordi begge vi voksne har fått *velge* hvilke oppgaver vi vil ha, ikke fordi at mamma ikke kan fylle på spylevæske og pappa ikke klarer å se forskjell på kokvask og ullvask. Jeg synes dette er vel så viktig å vise barna, som å nekte datteren min rosa Hello Kitty klær, fordi de ikke er kjønnsnøytrale…
Anaruhs siste bloggpost..10 bilder som illustrerer min ettermiddag
Jeg tror at det gutteting og jenteting- opplegget ofte kommer fra andre barn. Min eldste kommer i hvertfall med allslags erklæringer om kjønn og kjønnsroller som hun har plukket opp fra barnehagevennene sine. De lærer mest av hverandre tenker jeg. Og hvorfor det er sånn at de vil være typisk gutter eller jenter…vel, kanskje det er en del av utviklingen av et individ? For kjønnet ditt er jo en del av den du er, uansett hvor glad man er i likestilling. Jeg ser på meg selv som likestillingsforkjemper, men jeg er veldig glad i en del typiske jenteting for det om.
Jona (Mammalivet i Berlin)s siste bloggpost..Fast & Fancy: Kremet kylling med trøffler og parmesan
Ja, jeg tror aboslutt dette handler om påvirkning av mindre eller større grad også. Og som deg merker jeg at det mest skjer fra venner i barnehagen! Det tenker jeg krever mer av meg som forelder for å utligne og vise at kjønn ikkebegrenser. Men enig med deg, tenker også kjønn er en viktig del av identiteten!
Mammadamens siste bloggpost..- De er så typisk gutter!
Et veldig interessant tema, Karianne! Tenker masse på det selv om dagen. Jeg tror at kjønnsstrukturene i samfunnet påvirker oss – og barna! – mer enn vi er bevisst på. Jeg har inntrykk av at det fortsatt er slik at barn vokser opp med ulike forventninger til hvordan de skal være avhengig om de er gutt eller jente. Bare det at mange maler barnerommet rosa hvis det blir en jente og blått hvis det blir en gutt har mer å si enn mange tenker, tror jeg. For vel er jenter og gutter forskjellige, men ingen er genetisk betinget til å like eller ikke like rosa eller blått. Jeg synes det er forderdelig provoserende hvordan de store leketøyskjedene pusher rosa dukker på jenter og actionhelter på gutter. Det kunne like gjerne stått digre skilt med GUTT og JENTE i butikkene – og den gutten som går bort og plukker seg en jenteleke tror jeg må være ganske modig. Jeg tror det er veldig viktig at voksne lar være å stemple noe som jentegreier og noe som guttegreier. Det handler ikke om at det er galt at jenter leker med dukker, men jeg tror det er viktig å være bevisst på at det ikke nødvendigvis er bare i kraft av å være født som jente at ei jente velger seg den dukka.
Ines siste bloggpost..Å motvirke ennui
Ja, jeg må innrømme at jeg også tenkte mye på dette da jeg var gravid med eldstemann. Og det er klart at selv om vi har prøvd å tilrettelegge er det vanskelig for de små gutta ikke å bli påvirket av venner i barnehagen. Jeg synes det ikke er så ille nå, men gruer meg til de blir eldre og mer vare for påvirkning fra samfunnet generelt. Det stiller store krav til oss som foreldre.
Mammadamens siste bloggpost..- De er så typisk gutter!
Bare veldig fort innom for å anbefale boka Gi barna 100 muligheter i stedet for to. Altså, hvis du ikke alt har lest den? Fikk den av mine fine svigers forrige jul og har endelig somlet meg til å lese den. Veldig bra!
(og takk for lenke forresten, stas!
Frøken Makeløss siste bloggpost..Bare blå gaver til gutter
Takk for tips! Den skal jeg sjekke ut!
Lenke er vel fortjent:)
Mammadamens siste bloggpost..- De er så typisk gutter!
http://aktiviteterforbarn.no/artikkel/like-kjonn-leker-best
Sånn – der var mitt innlegg ferdig
Jeg leser i omvendt rekkefølge idag…
Ja, jeg tenker annerledes på kjønn etter at jeg ble forelder og fikk en skikkelig guttejente. En nusselig liten sak med krøller og supersøtt vesen, men samtidig en liten tøffing som syntes gutter var mye bedre lekekamerater enn jenter, og dokker var kjedelige greier. Og så fikk jeg tre gutter, som oppførte seg litt mer forutsigbart… Men hvorfor var det mer forutsigbart at guttene var sånn? Jeg vokste selv opp i en ganske kjønnsnøytral verden, med blått og grønt som yndlingsfarger, og kortklipt hår. Mamma var et produkt av sin tid, en ekte 68′er som trodde på fri og upåvirket oppdragelse med fokus på muligheter. Vi var 8 søsken, 2 jenter og 6 gutter. Og det som har slått meg mest, i forhold til søsknene mine og kjønn, og barna mine og kjønn, så er det at det er utrolig hvor forskjellige søsken kan være – til tross for at de er vokst opp i samme familie. Arv eller miljø? Arv OG miljø. Det handler mer om personlighet enn kjønn tror jeg. (Men kjønn er viktig også). I søskenflokken min finner man alle varianter: hetero, homofile, supertradisjonelle, superradikale, feminine, maskuline, forfengelige, overhodet ikke forfengelige, gode shoppere, shoppehatere, stilikoner og helt stilløse. Praktisk anlagte og totalt klønete. Emosjonelt tilstede, emosjonelt fjerne. De er mennesker. Ikke kjønn. Vi kan påvirke litt ene eller andre veien, men mindre enn vi tror. Hurra for forskjellene!
Joannas siste bloggpost..Jojo by name, yoyo by nature
Ja, hurra for forskjelle, tenker jeg også. Enten det føles «typisk» for kjønn eller handler om helt andre forskjeller! Takk for god kommentar!
Jeg merker at jeg er blitt mer og mer avslappet omkring dette temaet etterhvert som jeg har fått mange barn; to jenter og tre gutter.
De er så ulike, også innenfor samme kjønn, og det varierer stort hva de interesserer seg for.
Man kan sette frem så mange dokker og Barbie man vil til guttene, men det er bare å innse at de velger andre ting å leke med om de får mulighet. Og det går bra det óg!
Da min eldste, en jente, var født på 90-tallet, var det veldig lite rosa å få kjøpt i butikkene, faktisk. Da gikk det mye mer i nøytrale farger, og hennes favorittfarge har alltid vært blå. Hun er likevel blitt en vakker ung kvinne! De yngste barna er født inn i en helt annen «verden», der det er blitt mye mer kjønnsdelt utvalg av både klær, utstyr og leker. Rosafaktoren er betrakelig høyere hos yngstejenta, men hun er tøff på sitt vis allikevel.
Jeg har også lagt merke til at det de siste årene til og med selges eventyrbøker beregnet på jenter og på gutter, og til og med «Barnebibel for gutter» og «jenter». Dette syns jeg personlig er noe stort tull!
Men at gutta liker å herje rundt med geværer og mer macho-type leking, det må da være helt greit. Det er viktig at ungene får utvikle både personlighet og kjønnsidentiteten sin, uten at alt skal være så fordømt politisk korrekt. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg hører om at svenskene er så redde for at jenter kalles «Hun» og gutter kalles «Han». Hva er dette for noe??
Her i huset er det far som pynter kakene, fordi han er mye mer netthendt enn meg. Men det er også han som bruker bormaskinen mest.
Likeverd kan man få til mellom kjønnene selv om alt ikke må være helt likt og likedan…! Det er forskjell på oss, og det er da vel flott?
Kari Løvendahl Mogstads siste bloggpost..Kuldekrem UTEN VANN er en myte…!!
Ja, ikke sant! Jeg synes også den forskjellen er flott. Og jeg synes du sier det veldig godt i denne kommentaren! Det er slik jeg tenker selv. Slvfølgelig synes også jeg det er tullete med evenyrbøker for gutter og jenter, og at lekemarkedet er blitt så kjønnsdelt. Men det er trist, slitsomt, og kanskje litt overdrevet, at det blir så mye fokus på at alt skal være likt også.
Takk for god kommentar, Kari!
http://www.aftonbladet.se/debatt/debattamnen/jamstalldhet/article16139583.ab
enda mer om emnet
Vis man leser litt om forskningen rundt effektene av testosterone og østrogen er det ikke vanskelig å se at jenter og gutter stort sett vil oppføre seg svært forskjellig. Her kan du lese litt om forskningen rundt kjønnsforskjeller:
http://www.pellebilling.com/tag/biology/
» Fikk jeg en datter, skulle hun få ballast med seg til å tørre å være like tøff som hvem som helst gutt.»
Jeg forstår din innstilling, men mener alikevel at den er feil. Den formen for rå tøffhet og kraftfull selvhevdelse jeg tror du tenker på her er betinget av testosteron. En kvinne med et høyt østrogennivå og lavt teststoernnivå vil ha svært, svært vanskelige for å utvise den samme formen for tøffhet og «hardhet» som en mann med et høyt teststoernnivå og et lavt østrogennivå. Les om forskningen på effekten av de to hormonene og se om ikke det er åpenbart at det jeg sier er riktig. Det er kvinner som kan utvise en tilsvarende form for tøffhet, men disse har nettopp et høyt testosteronnivå. At en kvinne ikke utviser en slik form for maskulin tøffhet gjør henne ikke mindre «sterk» i det store bilde. Hun kan fremme sin agenda og sine interesser på andre måter like godt. Hun kan bruke mere sofistikerte psykologiske strategier og kan bruke mere mykhet enn hardhet for å oppnå det hun vil. Å prøve ågjøre en feminin jente like maskulint tøff og selvhevdende som en maskulin gutt er å gjøre vold mot hennes natur. Det er definitivt ikke å behandle henne som individ i stedet for kjønn. Det viser også en mangel på respekt for det feminine som jeg finner problematisk.