Jeg husker ikke helt eksakt når jeg tenkte på det første gang, men noen år siden er det. Kanskje var det da jeg gikk gravid med ham som i dag er tre, og byrået jeg arbeidet i ansatte en fyr født på åttitallet. Eller kanskje var det da jeg skjønte at NRKs utenrikskorrespondent ikke nødvendigvis hadde gjort lynkarriere tross at hun var ti år yngre enn meg.
De siste årene har gått så fort at jeg egentlig ikke har rukket å tenke så mye på det. Innimellom når tankene har slått meg, har jeg jeg hatt for mye annet til å ense dem ordentlig. Men plutselig slår de hardere. Jeg ser ett grått hår. Jeg oppdager at den slitne jeansen kun får meg til å se mer sliten ut. Jeg begynner å like ordtak som Veien blir til mens du går. Og jeg forstår at selv ikke profesjonelle kan få meg til å se like fin ut som Silje ser ut på barne-tv hver morgen klokka halv sju.
Det er rart når de tankene kommer: Nå, nå er jeg voksen! Jeg er eldre! Jeg er gammel. Jeg ble altså ikke utenrikskorrespondent i Russland, advokat for taperne og en lege uten grenser. Det er forsåvidt greit, for jeg har blitt noe annet fint. Men det var noe med innimellom å kjenne på følelsen av at alt er mulig.
God søndag fra Karianne!
(Foto: Jeg måtte bare låne denne fantastiske, og passende, gifen via Via A White Blank Page and a Swelling Rage.)
|
Ja, det er mange løp som er kjørt. Mye som er for sent…
Men håret kan man heldigvis farge. Det er da noe.
Kristines siste bloggpost..Diverse bruktfunn.
Åja, gjenkjennelig.
Jeg fikk barn da jeg var 32, 34 og 36 nesten 37. Nå – noen år etter den siste babyen, og passert 40 godt og vel – så føler jeg at de ti årene mellom 30 og 40 bare raste avsted. Forsvant….Det var så tett med alt en måtte, alt ansvaret, livet som endret seg og sugde meg inn (godt og fantastisk, joda jada – men totaltoppslukende liksom) – det var ikke bare barna – men også en del andre faktorer – men totalt sett så ble det så mye at jeg ikke helt fulgte med selv. Det gikk så fort. Og i den slengen gikk vel noen tog. Og nå vet jeg ikke helt hvilket tog eller hvilken stasjon jeg er på – bortsett fra at jeg har et mamma- og medmenneskeansvar som er det sentrale….
underveiss siste bloggpost..Halloween-verksted
Ja, veldig enig! Kanskje spesielt fordi jeg faktisk takket nei til en filmrolle en gang.., og kommer nok alltid til å lure på hvordan livet hadde sett ut hvis jeg hadde valgt annerledes. Men ellers veldig glad for det livet jeg har, verdens beste mann og de flotte ungene!
Jeg skal innrømme at jeg ikke er så glad i å tenke på den måten, det er litt skremmende
De grå hårene dukket forresten opp allerede da jeg var 22 år!
Mari – Flukten fra virkelighetens siste bloggpost..Pretties – En smakebit på søndag
Jeg må si som Barbarella at jeg har en flott mann(vel vi er ikke gift) og sammen har vi to nydelige barn.
Mari – Flukten fra virkelighetens siste bloggpost..Pretties – En smakebit på søndag
Kjenner meg igjen i tankerekka. Plutselig slår det deg at jøss, det er x antall år siden jeg var russ. Siden jeg begynte å studere. Siden jeg fikk mitt første barn. Tida bare flyr av sted! Jeg husker at den gang jeg var russ betraktet jeg damer over 30 som mer eller mindre fossiler. De hadde minst ett bein i grava. Nå skjønner jeg jo hvor feil jeg tok! For heldigvis, jeg syns det blir bare bedre og bedre dette livet!
Er mye man kunne ha gjort. Kunne ha blitt. Jeg er i alle fall som Barbarella veldig takknemlig for den mannen jeg har valgt og de flotte barna vi har fått!
Ha en fin søndag, Mammadamen!
Liv-Ingers siste bloggpost..Burde jeg ikke fått barn, sier du?
Å ja! Det der tenker og prater jeg mye om! Og kommer til å fortsette å tenke og prate om… Har du sett Sliding Doors? what if- tanken er morsom, skummel… Og det med alderen da! Men så mye mer trygg man blir, ihvertfall med tanke på jobb. Jo, det livet, det livet..
Ja, for et par år sida (altså ved 38 år) gikk det opp for meg at jeg var voksen. I alle fall at andre betrakta meg som voksen. Det er jo ikke lenge sida jeg var en av de yngste på jobben, i slutten av tjueåra med karrieren foran meg. Nå er jeg etter 13 år i samme firma, en av de “gamle” og har kollegaer født på den tida jeg blei konfirmert cirka. Sukk.
Elisabeth, Innerst i veiens siste bloggpost..Dagen oppdagelse #16
Jeg er en possibilist. Alt (eller i hvert fall det aller meste) er fortsatt mulig
Heidis siste bloggpost..Restemat: kokte grønnsaker
I går var mamma med på presteordinasjon av ei dame på 60 år. Fra før av hadde hun minst to forskjellige utdanninger og mange jobber bak seg. Men nå ville hun bli prest! Og det ble hun, som 60-åring. Jeg er enig med Heidi – nesten alt er mulig, uansett alder.
PS: Jeg synes du er minst like flott som Silje!
Ines siste bloggpost..Fra bestemor
Å, ja, sånn er det! Jeg synes det er rart å kunne være mamma til Idol-deltagere. Ihvertfall teoretisk. Og nå sist, da de skulle velge sanger fra sin barndom, tenkte jeg – ja men den sangen er da bare maks et par-tre år gammel? For min del har det bare vært flere år som voksen som har gått, mens de har opplevd en kjempeutvikling.
Ellers var det rart da plutselig alle på landslaget i fotball (og sikkert de fleste andre landslag) var yngre enn meg.
Det mest meningsfulle i mitt liv er dog ikke lenger meg og mine drømmer om å bli ambassadør i Australia, men å være en god mamma for min treåring. Og alt er ikke lenger mulig. Men det jeg vil, er det.
Slo meg at jeg snart er halvveis i å betale ned studielånet. 20 år hørtes ut som en eevighet, og nå har det straks gått ti, jeg som trodde jeg var nyutdannet… Sukk…
Jeg må jo også føye til, som mange av dere andre her, at jeg er svært glad for det jeg har fått disse siste ti årene – de fire viktigste i livet mitt, mannen og de tre barna.
Og så er det det med alle mulighetene – det er spennende og positivt på mange måter – men det er også svært mye verdi i faktisk å ha lukket noen dører og muligheter, faktisk ha satset på noe og noen, gjort noen valg, levd og leve et virkelig liv med forpliktelser, tap og byrder. Det er tyngde og verdi i det.
underveiss siste bloggpost..takknemlighet
Fint innlegg! Og litt trist…. jeg kjenner på nøyaktig det samme. Noen ganger blir jeg litt lei meg når jeg tenker på alt som er for sent, men som oftest er jeg glad jeg er der jeg er og har det sånn som jeg har det. Uansett er det spennende tankeeksperiment, det er mange hvis`er her i livet. Håper du og dine har det bra, Karianne. Jeg legger så altfor sjeldent igjen noen spor her hos deg, er mye mindre på nett enn før. Jeg leser ofte innlegg, men har bare en hånd fri og skriver få kommentarer. Det tar seg nok opp igjen, håper det. Ha fine dager, klem fra Heidi
Fint innlegg – jeg kjnner meg veldig godt igjen! De siste årene har gått så fort her og. Jeg har akkurat blitt 35 år gammel, men trodde nesten at siste bursdag fylte jeg 29…hehe. Det positive er vel kanskje at alderen ikke er så veldig viktig lenger, pluss at det er mye mer stas å feire en 2-års bursdag, slik vi skal denne uka:)
Hei alle fine blogglesere, jeg tror dette er noen av de kommentarene jeg har satt mest pris på. Det er så godt å føle at man ikke er alene om slike tanker. Og, Ine og Heidi, dere har jo helt rett i at mulighetene fortsatt er der. Men jeg tror det er noe med den tåka man er i som småbarnsforelder. Den er fantastisk, men så vanvittig altoppslukende at man nesten ikke ser klart lenger. Dere beskriver det godt, flere av dere:-) Takk for det!
God mandag fra Karianne!
Denne traff meg rett i hjerterota.
Jeg tror alle opplever en følelse av savn. Savn av en tid. Som er forbi. Men veien blir til mens man går, og det er aldri for sent for å ta nye tøffe valg, eller skifte retning. Men så er det noe med å huske alle de utrolig fine små tingene i livet også. Selv om jeg skulle trengt profesjonell hjelp tidlig om morgenen.
Hehe, skulle gjerne hatt profesjonell hjelp her om morgenen selv, Nadja. Gjerne fra ved femtiden:)