Toåringen er syk. Jeg ringer jobben, og forteller at jeg ikke kommer. Beklager! Sier jeg. Beklager?
Han hadde feber, og ville bare sitte på fanget. Så kastet han opp over oss begge. Natta ble lang. Beklager! Sier jeg når jeg ringer jobben morgenen etter. Jeg har dårlig samvittighet. En toåring er mye syk. Pappaen er lærer og tar ansvar hver skole- og barnehageferie. Og han henter ofte tidlig og leverer sent. Men ved sykdom er mamma best. Og jeg vil dessuten først og fremst alltid være mamma – uansett. Beklager?
Jeg har beklaget mye etter at jeg ble mamma! Jeg beklager hjemme med sykt barn, møter jeg må avbryte på grunn av telefon fra barnehagen, kortere arbeidsdager på grunn av timeplaner som skal gå opp for to voksne og ett barn, avbrutte arbeidsdager og i-siste-liten-avlysninger og jeg beklager fordi jeg kommer med nok en beklagelse. Jeg beklager til familie, venner, arbeidsgiver, frisøren og naboer. Jeg angrer alltid umiddelbart etter at ordet er sagt. Beklager, jeg må være mamma? Jeg kan ikke beklage dét!
I et samfunn hvor både mammaer og pappaer ofte arbeider heltid fra barna er små påregner de fleste arbeidsgivere heldigvis fravær som følge av syke barn. Og det er lagt til rette for dette gjennom ekstra sykedager. I min tidligere jobb hadde jeg i tillegg hjemmekontor så godt som hver eneste kveld. Jeg henter meg ofte inn på det i dag også, og jeg tror ikke jeg er den eneste mammaen, eller pappaen, som jobber i sofaen på kveldstid. Eller som spiser lunsj ved kontorpulten, dropper å hente kaffe av redsel for pratsomme kolleger og smugjobber under fellesmøter. Allikevel beklager jeg altså! Gjør du?
NB! Jeg må forresten si at min arbeidsgiver er forståelsesfull, og ikke forventer denne beklagelsen!
(Illustrasjon: Tim Gutt)
Nei. Jeg beklager ikke. Men jeg innrømmer at jeg ikke føler meg spesielt høy i hatten når telefonen skal tas likevel. Nå har jeg heldigvis ikke en arbeidsgiver som forventer noen beklagelse, jeg heller. Tvert imot har jeg en veldig forståelsesfull arbeidsgiver. Men som du sier, man tar seg jo gjerne i å ta arbeidsoppgaver med seg i sofaen på kveldstid. Men for en fleksibel arbeidsgiver gjør jeg det gjerne hvis det trengs. Man gir og man tar, også i en arbeidsrelasjon. Fleksible arbeidsgivere får fleksible og motiverte medarbeiderer
God bedring til 2-åringen!
Bra!! Synes jeg. Jeg skal også slutte med denne beklagingen!
Takk for et flott innlegg.
Hilsen en nybakt pappa (som også blogger)
Takk for at du satte ord på det. For jeg tenker akkurat det samme selv, men har ikke hørt noen si noe om det før. Men jeg er helt enig!
Hei og takk for et fint innlegg.
Jeg beklager ikke selv når barna er dårlige eller det er møter som småbarnsforeldre må delta på.
Vi har syktbarndager og de er til nettopp fordi det er en selvfølge at småbarnsforeldre må være hjemme med syke barn. Spørsmålet er ikke om barnet blir sykt i løpet av et år, spørsmålet er når. Vi skal da bare være lykkelige for at vi er hjemme pga forkjølelse, omgangsyke og helt vanlige virus og bakterier. Selv har jeg tre barn og da stiger syktbarndagene opp til 15 pr foresatt pr år.
Litt rart at ett barn får 10 dager, barn to får null og barn tre, 5 dager (?) Men meningen er vel at vi skal få barna våres synkroniserte på dette området. Dessverre er det ikke slik og den ene overleverer stafettpinnen med spying og feber til neste mann når den har hatt sin etappe. God bedring og sitt hjemme og vær god mamma med god samvittighet, det er nok av andre ting vi har dårlig samvittighet for.
Det er lett å få dårlig samvittighet når barn er syke – selv om man absolutt ikke har grunn til det! jeg husker et par sesonger hvor de to eldste var syke i ett sett. Den ene sesongen var jeg i tillegg gravid med nr.3 og hadde selv bekkenløsning. Til slutt var jeg så utkjørt av alt sammen, følte meg så dratt i alle retninger og hadde dårlig samvittighet overfor alle, at jeg satt på legekontoret og gråt. Det endte med at jeg ble sykmeldt ut svangerskapet…;o)
Nå er de tre eldste såpass store at de sjelden er syke, og i hvertfall ikke så syke at de trenger oss hjemme. Minstemann har vært forbausende frisk så langt, men jeg kjenner jeg gruer meg litt til «det setter i gang». Jeg forventer liksom at vi får et par slike «syke-sesonger» med denne lille karen også. Det er utrolig kjipt når det står på, men derfor er det ordentlig tullete å plage seg selv med dårlig samvittighet i tillegg.
Nei, vær mamma med god samvittighet, og plei den lille frisk! Håper dere store holder dere friske!
Dine ord, ditt innlegg, traff meg rett i hjertet! Jeg er også ei som tilstadighet beklager seg. Til og med bordet jeg dunket borti sier jeg beklager til av ren vane, hehe. Noen ganger er det riktig å beklage seg, men ikke alltid!
Flott innlegg!
og god bedring til prinsen!
Klem Tonje
Så godt å lese dette! Har nettopp hatt ei hjemme med vannkopper i 1,5 uker. Det passer jo aldri at noen blir syk, og man kjenner på alt som burde vært gjort, tidsfrister som må overskrides, telefoner og Mail som ikke blir besvart fordi 2-åringen heller vil at mamma skal pusle puslespill, bygge Lego og lese bok. Men så utrolig koselig det er å få lov til å dulle og stelle litt ekstra med de! Setter faktisk litt pris på de sykedagene innimellom, og synes vi skal være takknemlige for at vi faktisk har denne lovfestede retten til å stelle våre syke barn med betaling! Tror ikke jeg beklager så mye, men har vel ofte fremstilt det som negativt at barna blir syke. Skal aldri tenke sånn igjen!
Her var meg og mannen hjemme ca annenhver dag, pluss hadde litt hjelp av mormor de dagene det var litt vanskelig å være borte hele dagen pga møter, legebesøk osv. Idag, etter første dag i barnehagen igjen måtte hun være litt syk igjen så vi kunne hente dyne og pute ut i sofaen under barne-tv:)
Er det ikke slik vi er skrudd sammen da? Dårlig samvittighet meg her og dårlig samvittighet meg der. Barna mine er 9 og 12 år nå, og heldigvis ikke syke så ofte mer, men jeg beklaget også hver gang jeg ringte jobben da de var små. Og jeg gjør det fremdeles.
Men jeg kjenner også på den dårlige samvittigheten over alt jeg skulle/burde/måtte/kunne ha gjort. Med større barn er det andre ting som kreves, av lekser, trening, kjøring hit og dit, etc, etc For å få bedre tid til alt – og for å unngå en gigasmell som var på vei – har jeg trappet ned 20% på jobben (jfr dette innlegget: http://anitabs.blogspot.com/2010/11/supermamma.html). Det føles bra. Og du – jeg skal slutte å beklage.
God bedring til minsten!
Øv deg på å slutte å beklage. Nå har du skrevet om det. Nå kan du tenke på det framover. Og bra at du minner oss andre om det også. Livet er sånn. Vi har ansvar for så mangt. Jobben eier oss ikke. Vi er mammaer (og pappaer) og vi har ansvar. Den det er synd på er jo den lille syke – ikke den «stakkars jobben».
Hilsen ei med vinter etter vinter med ett-to-tre barn syke – «alltid». Det gikk alltid i ett, syntes jeg. Vi hadde ikke greid oss med de 15 sykebarn-dagene. Vi ordnet oss med deltidsarbeid, hjemmekontor, hjemmeforskning, osv etterhvert. Men så glemmer en sykevintrene om sommeren og lever i en frisk drøm fram til det blir september igjen. Og så blir de større og friskere etterhvert. Men en er alltid mamma/pappa – og det tar tid – og det er ikke noe å beklage.
God bedring
Jeg beklager ALDRI at jeg må (har en uendelig takknemlig mulighet til å få være) mamma.
Men jeg kan si som du. Jeg beklager bare ikke at jeg er mamma, men legger i det at «jeg beklager jeg ikke kan stille på det møtet, gjøre det jeg hadde tenkt å gjøre og som nå må utsettes, at dagen din også nå blir omkalfatret osv. DET kan jeg beklage. For som noen sier, det passer aldri at barn – eller en selv – er syk. Det betyr ikke at det blir klønete.
Jeg har absolutt NULL (med hånden på hjertet) dårlig samvittighet for at mitt barn er fremst i livet mitt uansett – også i normal kontortid – men når det skjer, er det beklagelig for de som ikke er mamma til mitt barn, men likevel blir påvirket av hans sykdom.
Det var langt og klønete – men det er et viktig tema.
Og en ting til; når jeg er hjemme med sykt barn så er jeg mamma. Da jobber jeg ikke heller. Før jobbet jeg alltid litt hjemmefra. Nå sitter jeg med syk gutt på fanget og ser barne-tv.
Ja, det gjør jeg. Og har ingen dårlig samvittighet for det.
Hvor mange her logger seg på hjemmefra når de er hjemme med syke barn?
Takk for gode kommentarer, og for at dere deler! Tross alt er det godt ikke å føle seg alene, og det er et spark keg setter pris på at det er så mange som er så flinke til ikke å beklage. Jeg må innrømme at jeg har logget meg på hjemmefra ved sykdom. Jeg har ikke direkte jobbet, men besvart epost og telefoner (som selvfølgelig ER jobb). Det er den dårlige samvittigheten igjen … og så får jeg selvfølgelig samtidig dårlig samvittighet for toåringen. Jeg er opptatt av at alle små valg jeg gjør i hverdagen kan være viktige valg. Jeg ser at jeg må bli enda mer bevisst på det!
Ønsker dere en fin dag!
Kjenner meg veldig godt igjen! Jeg får også litt dårlig samvittighet når jeg må være hjemme en dag eller reise tidlig pga sykdom i barnehagen. Arbeidsgiveren min også er veldig forståelsesfull, så det har ikke vært noe problem. Men jeg får likevel litt dårlig samvittighet. Veldig teit egentlig, men sånn er det bare. Mulig det blir bedre etterhvert? Det er neimen ikke lett.
Takk for kommentar, Gerd. Tross at jeg bare er ettbarnsmamma var det et sjokk det her med tidsklemma. 6-timers arbeidsdag er foreslått for småbarnsforeldre. Et godt forslag synes jeg:-)
Må nok bare innrømme at sånne daga gir både dårlig samvittighet å alt som medfølge.. Å det e nå æ syns e helt unødvendig! Såklart man vil være der før de små! Å man gjør jo det beste utav det de gangan det skjer….
Da æ gikk gravid me lillesnusk sleit æ me kvalme å va uvel lenge den første tia.. å da e det kjedeli når du ende opp me dårli samvittighet førr at du i d hele tatt får unga!!
Faktisk en ting æ må skjerpe mæ på!
Utruli bra tema å ta opp egentli..
Klæm
Tusen takk for et flott innlegg, Mammadamen. Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver! Er selv hjemme med lillegutt i dag, og har svart samvittighet for alt jeg ikke får gjort på kontoret… Men samtidig er det jo godt å få en hel dag sammen med ham! Og det har jeg faktisk ikke dårlig samvittighet for.
Jeg har linket til innlegget ditt i bloggen min.
Jeg har ikke barn, men er jo selv syk av og til og da sier jeg at jeg beklager at jeg må være hjemme. Men jeg mener det som Siri lenger opp sier: jeg sier det for å gi uttrykk for at jeg forstår at dette påvirker de andres arbeidsdag, og det beklager jeg. Men jeg har ikke dårlig samvittighet -hvis det ikke var nødvendig så ville jeg jo ikke holdt meg hjemme.
Blant oss barnløse medarbeidere er det generelt stor forståelse for syke barn -men en sjelden gang blir det frustrasjon. Det gjelder for eksempel hvis det absolutt alltid er den ene av foreldrene som er hjemme ved sykt barn, OG aldri kan ta del i nødvendig overtidsjobbing pga henting i barnehage, OG alltid kommer sent pga barnehagens åpningstider osv, over tid. Også vi forstår at helt små barn kanskje rett og slett krever at det er mamma ved sykdom er også forståelig, men ettersom årene går er det vel lettere å fordele dette litt mer. Det er jo faktisk slik at vi som ikke har barn også har en fritid vi setter pris på, og det finnes en og annen (men heldigvis sjelden) forelder som ikke forstår eller viser forståelse for dette. For meg er dette «beklager» et signal om at man forstår at dette er en ulempe for andre og at det er noe man har tatt høyde for i sin vurdering -men så er det altså nødvendig likevel. Og da er det helt i orden.