Farsrollen debatteres. Noen maskulinitetsforskere hevder at fedre i større grad enn mødre er en sosial konstruksjon. Å være far er noe man blir, å være mor er noe man er. Og mange menn er usikre på sin nye farsidentitet. Psykolog Peder Kjøs spør for eksempel i Aftenposten: Hvordan være mandig med barnevogn? Hva har menn å gi som er eksklusivt for akkurat menn? Hva er det spesifikt maskuline ved farsrollen?
Jeg synes det kan være vanskelig å være mamma også - mamma og i jobb! I februar for ett år siden var jeg avslappet og lykkelig i foreldrepermisjon med en fem måneder gammel baby. Jeg er fortsatt lykkelig! Men ikke ante jeg at å være fulltidsarbeidende småbarnsmamma skulle være så krevende. Ja, tross at jeg bare har ett barn!
Å plassere og finne seg selv som mor i et samfunn der det samtidig vurderes som mest likestilt at du jobber 100%, har et prikkfritt hjem, et sosialt liv osv er heller ikke så lett. Dropp den hellige morsrollen! er rådet til mammaer som meg. Aldri! Tenker jeg. Er det ikke mulig å være en god mamma, og samtidig lykkes, i hvertfall til en viss grad, i arbeidslivet? Kan vi ikke debattere litt omkring å være mamma og i jobb? Hvordan være mamma med hjemmepc? Pappaer og mammaer kan allikevel trille barnevogna like mye!
(Foto: My Owl Barn)
12 kommentarer:
Hurra for deg.Viktig å snakke om.Det er så mange krav der ute.Men er vi nødt til å bry oss med alle kravene?
Jrg har senket skuldrene i det siste.Som jeg skrev om i bloggen min i går( tror det var i går hehe)jeg klarer IKKE alt.Men jeg gjør det jeg rekker.Før var jeg opptatt at huset skulle skinne uansett, vaskerommet skulle være ryddig og fy skam om det hang klestørk på stua.Nå er jeg blitt mer opptatt av å være sammen med ungen og mannen min.Klart jeg vil ha rent hus, men trenger ikke styre med vask hver eneste dag.Det er ikke bare bare å være hverken mamma eller pappa i dag.Men jeg tror vi bare må ta tilbake litt av tiden.Skulle nok ønske jeg kunne trappe ned enda mer på jobben og vært hjemme en dag eller to i uka, men økonomien tillater ikke det enda.Kanskje om jeg får til litt mer ut av skrivingen min. Har en tendens til å ta på meg altfor mye frivillig arbeid.Men det er noe godt ved det også:)
Kjempe fint at du tar opp dette emnet!
Jeg har kun vært tilbake i arbeid i 5 dager nå, etter at jeg fikk sønnen min, så jeg har jo ganske liten erfaring på det området, men jeg kan allerede nå se at det kan bli problematisk. Vertfall slitsomt.
Skal følge med videre på dette innlegget ;)
Morsrollen dropper jeg ikke. Og ikke arbeidslivet heller, sjøl om jeg nå kommer til å ta roe litt ned på den fronten. Det jeg dropper, som mamma til fire, er et prikkfritt hjem. Og et sosialt liv uten unger.
Kjempefint emne, enhver mor (og far..) bør tenke over hvilke foreldre man vil være, hva som er viktig og hva man vil bruke tid og energi på.
Jeg er fortsatt i permisjon og har ikke opplevd konflikten jobb-familie på kroppen enda, men jeg tenker meg at å droppe "den hellige morsrollen" er helt uaktuelt (hvem i alle dager er det som gir sånne råd?). Har man valgt å få barn må man ta det ansvaret og bruke den tiden det medfører. Å jobbe mindre enn 100% er også uaktuelt - men nå har jeg en fleksibel jobb og en arbeidsgiver som tilrettelegger godt for småbarnsforeldre så jeg er veldig heldig.
Så hvilke krav kan jeg ofre, eller overse? Prikkfritt hjem helt klart, det holder faktisk at det er bra nok (og takk og lov for mikrofiber og tørrmopp ;-) )
Er det mulig å være god mamma og lykkes i arbeidslivet? HELT KLART! Men kanskje man kan legge den mest ambisiøse karriereplanen på hylla en liten stund, ikke være den som legger inn mest overtidstimer. I noen år ihvertfall, så kan man ta det igjen når barna har blitt litt større.
Det er ihvertfall min plan når jeg er tilbake på jobb. Og hjemmekontoret skal bli flittig brukt av denne mammaen ihvertfall :-)
Det er noe som heter å være foreldre på livstid. Men morsrollen varierer og forandrer seg etter barnas alder, opplever jeg. Det er likevel ikke mindre utfordrende, det er bare hva som er utfordrende som forandrer seg. Jeg var så og si hjemmeværende til hun datteren min var tre år, med sporadiske jobboppdrag innimellom. Var heldig som fikk gjøre det. Nå er det stadig en balanse å få morsrolle til karriere til å gå sånn nogenlunde i balanse. Dessverre går jeg med mye dårlig samvittighet. Det føles ikke godt. Har for eksempel derfor valgt å prioritere morsrollen fremfor lange turneer og oppdrag som er for langt unna geografisk. Men herlig å være mor. For en gave!
Og god helg til deg, mammadamen!
Vettug svar fra Pia:)
God helg til dere! Interessant å høre hvordan andre har det! Husarbeid er nedprioritert her også, og sosialt liv uten Prinsen! Å være mor er fantastisk, og jeg ønsker å gi alt hele tiden! Jeg har ikke ønske om mer alenetid egentlig, kun litt mer energi:) Jeg synes det er interessant å diskutere dette med mål om å være god mor, ikke karriereperspektivet. Det er mange kvinner som ønsker å være tilstede som mamma, og i en interessanti jobb, men ikke nødvendigvis gjøre karriere ...
Blir glad for flere meninger omkring dette!
Knallbra spørsmål!
Jeg tok deg på ordet og debatterer:
http://mammaogmer.no/2010/02/05/om-morsrollen-og-litt-om-far/
Jeg har en sønn på 18 måneder i barnehage, og mannen og jeg jobber fullt begge to. Fleksiskjemaet bugner av minus... Og gravid igjen har jeg blitt utslitt de to kveldene jeg dro tilbake til jobb etter leggetid for å hente meg inn litt igjen. Jeg håper vi har råd til å jobbe litt redusert begge to når nestemann også er på plass i barnehagen. For barnehage vil jeg ha, og jeg drømmer ikke om å være hjemme. Jeg trenger jobben min, men fritiden er mest familie. Jeg må innrømme at jeg synes det er deilig når gutten har lagt seg og vi kan synke sammen i sofaen. Så er det litt å få dårlig samvittighet av, også - for jeg burde kanskje ønske at han var våken sammen med oss hele tiden. Men jeg er mamma som jeg er det. Jeg elsker å være mammaen hans, det var en ny og uforestillbar verden som listet seg innpå meg.
Det som forundrer meg på arbeidsplassen er hvor lite folk snakker om barna sine... Jeg sitter og tenker på ham, på barnehagestart, på hva han gjør nå, på hva han gjorde i går - og tør ikke være den som alltid bringer barn på bane annet enn som del av hyggelig men overfladisk pauseprat.
Hjemme flyter det, og det er greit for både mannen og meg. Prioriteringa hjemme er oss, og så lenge det ser bra nok ut til at det ikke går på humøret løs, kommer husarbeidet klart sist på lista. Foreldrene våre er heldigvis kloke nok til ikke å mase, men sist pappa var barnevakt hadde han jammen i stillhet fjernet døde fluer fra taklampa. Han syntes det var ganske festlig da vi oppdaget det.
Hei Mari, takk for at du delte dette. Min sønn er også 18 mnd. Og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, og føler og tenker mange av de samme tankene som deg. Du beskriver det veldig fint, og det føles så nært å lese!
Så fantastisk at dere venter et barn til. Lykke til fremover. Jeg håper jeg hører fra deg igjen:-)
Så flotte svar! Spesielt fra deg, Mari! Jeg tenker også på sønnen min (16,5 mnd) HELE tiden, også på jobb. Men er veldig glad for å være i jobb også. Jeg har løst det ved å jobbe 60% ihvertfall frem til sommeren og synes det er en super løsning for oss. Jeg kommer nok ikke veldig videre i karrieren min, men det gir jeg fullstendig blanke i. Heldigvis var jeg kommet et sykke, også lønnsmessig, før jeg ble mamma, og det gjør selvsagt sånne ordninger enklere å leve med.
Legg inn en kommentar