Sånn er visst livet!

Det er mye som skal falle på plass når to blir flere! Hehe! Hvem står for pakkingen for eksempel! Pappaen til høyre, mammaen til venstre. 
Om lag halvparten av alle foreldre krangler foran barna fra tid til annen viser en undersøkelse gjennomført av InFact for VG. Tallene er gjengitt i VGs papirutgave lørdag 1. august 2015 i artikkelen «Kranglingen som rammer barna» av Moniva Bring Estensen (VG Pluss). At så mange krangler foran barna, er vel ikke overraskende? Er det egentlig så ille?

En morgen da jeg var nybakt tobarnsmamma gikk alt feil. Etter en grusom morgen der jeg skal innrømme at jeg hevet stemmen langt over det jeg burde til treåringen, leverte jeg ham i barnehagen med verdens svarteste samvittighet. Dette har ikke vært en grei morgen sa jeg til daglig leder. Jeg har vært altfor sint på ham, og det har vært leit. Vi snakket litt om hendelsen. Jeg ville gjerne fortelle hva som hadde skjedd hvis han skulle bli lei seg i løpet av dagen og trenge noen å prate med. Da var det fint om de som jobbet i barnehagen visste. Etterhvert sa daglig leder noe som jeg tror er det beste noen har sagt til meg som mamma. Jeg har tenkt mye på de ordene: Så godt at han kan oppleve alle følelser i trygge omgivelser. Sa hun.

Barn som lever med foreldre som krangler daglig, i familier med store konflikter blant de voksne, og mødre og fedre som kanskje har psykiske problemer og ikke kan styre egne følelser er opplagt ikke heldig for barn. Dette underbygges også av forskning, blant annet amerikanske studier og en ny FHI-rapport om foreldrekonflikt (begge deler henvist til i VG-artikkelen). Spesialist i barnepsykologi Willy-Tore Mørch er også intervjuet i artikkelen, og uttaler blant annet at det ikke er sunt for barna å oppleve at foreldrene krangler. Derimot er det sunt for barna å se foreldrene løse problemene på en rolig og hensiktsmessig måte sier han.

Men det finnes også veldig mange supre foreldre som gjør alt de kan for barna sine, men som samtidig er såpass menneskelige at vi krangler i ny og ne, også foran barna. Jeg er en av dem.

Dessverre trenger nok mange foreldre å høre at barna deres kan ta skade av sinne, konflikter og krangling fordi det er så mye av det at det gjør dem utrygge. Men det finnes også veldig mange supre foreldre som gjør alt de kan for barna sine, men som samtidig er såpass menneskelige at vi krangler i ny og ne, også foran barna. Jeg er en av dem. Det er mye som skal falle på plass av rutiner når to blir flere. Og selv om det gir meg den svarteste samvittighet og jeg tenker at dette ikke må skje igjen, så skjer det igjen. Vi krangler. Og det er da jeg tenker på ordene Så godt at han kan oppleve alle følelser i trygge omgivelser.

Og det er da jeg tenker på ordene Så godt at han kan oppleve alle følelser i trygge omgivelser.

Selv om det er vondt å oppleve følelser som sinne og tristhet og litt krangling, er slike følelser også en del av det å være menneske. Og det er både helt vanlig og helt greit å ha slike følelser. Det er viktig å kunne kontrollere dem, og det er viktig å løse problemer på en rolig og hensiktsmessig måte, men det er ikke alltid man klarer det. Det er også vanlig og greit. Og det er også en del av å være menneske.

Det finnes mange eksperter, psykologer og pedagoger som gjerne gir foreldre råd. Jeg har stor glede av mange av dem. Willy-Tore Mørchs uttalelser i VG tar jeg til meg. Samtidig likte jeg godt Stein Erik Ulvunds uttalelser i Dagbladets artikkel -Ekspertvelder har gått for langt av Elisabeth Lofthus (db.no 3/2/2014). Han påpeker der blant annet at det ikke er slik at barn skal ha den samme oppdragelsen. Og at i vanlige familier er foreldrene de beste ekspertene på egne barn. Godt å høre! Hjemmet er ikke en pedagogisk institusjon. Hjemmet er for familien – en enhet som er bundet sammen av følelser. Det er det fine med familien. Og med noe så stort som kjærlighet, følger også flere følelser. Sånn er visst livet!

God søndag fra Karianne!



Barneboktips: «Velkommen til Mamoko»

Barnebøker der intensjonen er at barna skal få bruke fantasien og spinne videre på bokas fortelling er morsomt. Gutta liker å lage historier! Den siste boka vi har lest i denne sjangeren er «Velkommen til Mamoko» av polske Aleksandra Mizielinska og Daniel Mizielinski. Fireåringen liker denne spesielt godt.

Boka er lagt opp slik at vi i bokas første oppslag får presentert 18 individer (både mennesker og dyr) og en familie. Men hva skjer med disse denne dagen i byen Mamoko? Vi må finne deres histore. Og på de neste sidene kan vi ved å kikke på oversiktsbilder fra byen lete frem historiene og lage dem selv. En av dem vi møter er Guri Grynt. Hun liker å pynte seg. Men hvem inviterer henne på fest? Det må vi finne ut! Og Lille Nils. Han er på vandring. Men hvilke fristelser møter ham i dag? Illustrasjonene og barnas egen fantasi gir svar.

Det er vanskelig å følge med på og lage over 18 historier på en og samme tid. Men man kan jo følge et par historier hver kveld, eller hver lesestund. Flere av historiene møter hverandre, og slik kan man også trekke inn tidligere historier etter hvert som man leser boka. Dette er en bok man kan spinne på i det uendelige, og som er fin å ta frem igjen på ny og på ny!Fonitini forlag ga ut «Velkommen til Mamoko» på norsk i 2014. Jeg anbefaler den! Er du innom et bibliotek (eller bokhandelen) i dag, sjekk om den er inne!

Hva leser du med barna nå?

Fin lørdag fra Karianne!

Hjem, kjære hjem!

Hjem, kjære hjem!

Jeg har ei god venninne som inspirerer meg mye. Hun inspirerer så mye at hver gang jeg besøker henne får jeg lyst til å dra direkte hjem igjen, fortest mulig. Jeg får rett og slett lyst til å dra hjem og vaske hele huset, fra tak til gulv, vaske vegger, vinduer, lister, kroker og kriker, vaske inni skap og utenpå skap, inni skuffer, utenpå, og vaske alle møblene. Jeg får lyst til å vaske alt. Og jeg får lyst til å rydde. Hun vet det ikke, men når vi sitter der og prater sammen fantaserer jeg om å gå gjennom rom etter rom i mitt eget hjem, ta alt familien eier ut av skap, skuffer, hyller og kurver, plassere det på gulvet, og sortere. Jeg tenker på å kategorisere det hele og på å finne faste plasser til alt sammen, en gang for alle, i et skinnende rent hjem.

Hun har et nydelig hjem denne venninna. Og hun er ei fantastisk dame. Ei herlig dame. Jeg er veldig glad i henne.

Jeg drar selvfølgelig ikke hjem med en gang. Og mens vi sitter der ved kjøkkenbordet blant hvite vegger og nypussede vinduer rundt oss, blir jeg stadig mer imponert. Og mer inspirert. Når barna hennes kommer løpende for å spørre, vet hun alltid hvor det de spør etter er. Badmingtonrekkertene som ikke er brukt siden i fjor sommer, den ene spesielle boka, det grønne hoppetauet, sykkelhanskene, en kindereggleke hun skjønte at de ville savne. Hun vet alt. Og hun hjelper dem på sekunder.

Går hun på do eller noe, smugkikker jeg innimellom i et tilfeldig skap. Det er strøkent. Kanskje oppdager jeg at ei hylle er forbeholdt familiens solbriller, på rekke og rad. Jeg gremmes over våre solbriller som ligger i altmuligskuffen sammen med ledninger, malepensler, noen klyper, et par dvd-er, det ene paret med svømmebriller og andre ting jeg ikke visste helt hvor jeg skulle putte i farten. Jeg tenker på at jeg kan bruke tjue minutter på å finne sykkelhjelmen til en av gutta fordi sykkelehjelmene hos oss har minst tre faste plasser, og det er også godt mulig de ligger et helt annet sted.

Hun har et nydelig hjem denne venninna. Og hun er ei fantastisk dame. Ei herlig dame. Jeg er veldig glad i henne. Hun inspirerer. Og hun imponerer på mange områder. Men vi er totalt forskjellige hva angår rydding. Allikevel, jeg tror alltid at jeg kan bli like god som henne på det. Og hver gang etter at jeg har besøkt henne, må jeg ha 1-2 dager med akklimatisering før jeg innser at det blir jeg faktisk aldri. Og deretter trenger jeg enda en dag for å få alt på plass i vårt system igjen! Sånn er det visst bare!

Har du ei venninne som inspirerer deg spesielt?

Fin kveld fra Karianne!



Endelig kom denne boka!

Tross vår digitale tidsalder, lite slår den kriblende følelsen det er å vente på noe som skal komme med posten! I går kom endelig denne boka i postkassa. Milan Kunderas første bok på 13 år: The Festival of Insignificance. Jeg har ventet lenge på den. Milan Kundera er en av mine favorittforfattere og det var fint endelig å holde den i hånda.

Jeg fikk bladd litt i boka i går, og håper jeg får begynt å lese den i dag. Ikke alltid så lett å lese med to aktive gutter i hus. Men jeg merker at jeg stadig får litt mer tid til det etterhvert som de blir eldre. Og om noen år sitter jeg der i lesestolen og savner å leke med dem istedet tenker jeg. Anmeldelse av «The Festival of Insignificance» kommer straks jeg er ferdig med den. Jeg har også et par andre veldig interessante bøker på leselista nå som jeg gleder meg til å skrive om. Det blir flere boktips!

Hva leser du nå?

Fin torsdag herfra!

En gang var sommer’n høysesong!

Er du sliten, spør han. Det magiske ordet er nei.
Helt ærlig? Ok, jeg drømte vel egentlig om flere heite kvelder i sommer. Flere kvelder med vin på terrassen. Litt mer varme. Kanskje til og med tropenetter. Mindre klær. Mer svette.

Jeg håpet på unger som sovnet tidlig. Og vi planla romantiske middagsdater og ost og kjeks etter at barna hadde lagt seg. Jeg tenkte på hender over kjøkkenbordet og øyne i hverandre dagen etter. En gang var sommeren høysesong. Haha, faktisk!

I en tråd jeg fant på Kvinneguiden forteller flere at de har sex 1-2 ganger i uka! Åh! Gratulerer til dere! Det må jeg si. I denne svenske undersøkelsen referert til i Aftenposten-artikkelen Mener småbarnsforeldre er for trøtte til å ha sex fra i fjor sommer, er svaret 1-2 ganger i måneden. En gang ville jeg synes det var usannsynlig lite. Nå vil jeg helst ikke uttale meg.

Er du sliten spør han. Klokka er ti. Minst. Det magiske ordet er nei. Er du? svarer og spør jeg tilbake på en gang, og tenker jeg er smart. Jeg ser håpefullt på ham.

Jeg skulle ønske jeg orket litt mer enn å stirre apatisk inn i tv-en sommerkveld etter sommerkveld. At jeg i det minste vurderte å gre håret og ta på litt lipgloss før jeg ruslet inn i stua når ungene endelig sover. Er du sliten? spør jeg istedet igjen. Og helt ærlig håper jeg altfor ofte at han svarer Ja.

Haha, men jeg satser på bedre tider når skole og barnehage begynner igjen om under ei uke. Det er jo lov å drømme! Kanskje er det egentlig høsten som er høysesongen for oss småbarnsforeldre?

Fin kveld fra Karianne!

3000 timer, minst!

Jeg er akkurat ferdig med å legge yngstemann. Fireåringen. Pappaen legger fortsatt sjuåringen. Her i huset er vi nemlig sammen med barna til de sover. Jeg skriver ikke det for å gi deg dårlig samvittighet hvis dere ikke gjør det slik. Se på det mer som en stadfestelse. Noe som bare ble slik. Og så plutselig hadde det gått 3000 timer. For det er tallet. Og da tar jeg ikke i engang. 3000 timer, minst, har jeg brukt, og ventet på at de skal sovne. De nydeligste stunder har det gitt. Det er fint! Veldig. Jeg synes jeg har verdens beste, kuleste og nydeligste gutter. Jeg elsker dem! Men det må være greit å innrømme at jeg har tenkt: Sov, for helvete! Og det noen hundre ganger, minst.

Fin kveld fra Karianne

Ps For noen år siden skrev en pappa, Adam Mansbach, en bok med nettopp den tittelen – Sov for helvete!

Identitet eller fellesskap, eller identitet og felleskap?

Hvorfor velger nesten halvparten av alle norske kvinner å ta mannens etternavn når vi gifter oss tross at vi bor i et av verdens mest likestilte land? Et godt spørsmål. I Aftenposten Familie og oppvekst artikkel om temaet fra forrige uke refereres det til siste SSB-undersøkelse fra 2005 som viser at 46% tar mannens etternavn. Flere kvinner tok mannens etternavn på 2000-tallet enn på 1980-tallet. Det påpekes at trenden er vedvarende.

Her i familien har jeg beholdt mitt «pikenavn», mens resten av familien, gutta, har mannens etternavn. Mannen og jeg er ikke gift, og kanskje tar jeg hans navn når vi gifter oss. Men jeg vet ikke ennå. It’s complicated! Og etter å ha tenkt på hvorfor, har jeg kommet frem til at det er fire faktorer som betyr noe. Og de er ikke så lette å matche. Det handler om min identitet, det handler om å markere med et felles etternavn for familien som fellesskap, det handler om at det er mer praktisk med et felles etternavn, og det handler om likestilling.

Jeg liker ikke betegnelsen «pikenavn». Etternavnet mitt er mer. Det har blitt en viktig del av min identitet, og det føles merkelig å presentere meg som en annen enn Karianne Gamkinn. Hvem vet hvem Karianne med et helt annet etternavn er? Hva har hun gjort? Ingenting ennå. Å bytte etternavn føles nesten som å starte på ny med alt som følger med. (Da er det tross alt bedre å stå i det.)

Men så er det det ikke å ha samme etternavn som resten av familien min. Ikke å ha samme navn som dem jeg er mest glad i. Ikke å være en hel del av felleskapet som det føles som etternavnet symboliserer. Ja, da kan man jo kombinere etternavn, slik som CasaKaos i dette innlegget forteller at hennes familie har gjort. Det er lurt. Men passer ikke så godt med våre etternavn. Og, vi har allerede valgt mannens etternavn til gutta. Det var mye følelser i det. Jeg synes det er flott at de bærer mannens etternavn siden jeg bar dem frem. Og nå er det enklere at jeg skifter etternavn enn alle gutta.

Den praktiske faktoren henger litt sammen med felleskapsfaktoren. Det er sånne ting som når gutta og jeg presenterer oss, møter med helsestasjonen, og skole og barnehage. Allerede har det blitt noen oppklaringer om at jeg er mammaen, tross at vi ikke har samme etternavn. Kanskje ikke så viktig som de andre faktorene, men den er med. Og noen ganger lei.

Til slutt er det likestillingsfaktoren. En gang var det den viktigste faktoren. Ja, aldri om jeg skulle bytte etternavnet mitt. Lenge føltes det som det største symbolet på en fallen kvinne i et likestillingsperspektiv. Like ille som betegnelsen «pikenavn». Det har endret seg. Ikke til å handle om tradisjoner og «all in» for ekteskapet, men til å handle om fellesskapet. Ikke til å handle om å beholde «pikenavnet», men identitet.

Så identitet eller fellesskap, eller identitet og felleskap? Symbolikken er der fortsatt. Og tross 2015, It’s complicated!

Hva har dere valgt?