Gratulerer, dere kommer til å få de barna dere fortjener!

Jeg er en av de mammaene som du ser løpe etter hoiende barn inn på IKEA, som prøver all verdens triks for å roe gutta mine på flyturen, og som du møter løpende etter barn feil vei i rulletrappa. Aldri har jeg stått på sidelinja, kikket på og snakket om sånne foreldre som meg selv. Aldri har jeg sagt Du får de barna du fortjener. Men til dere som faktisk sier akkurat de ordene. Jeg har hørt dere. Og jeg synes det er på tide at jeg får lov til å fortelle hva jeg mener om dere.

Et velfortjent kakestykke for en mamma som løper.

Før jeg fikk barn selv, husker jeg at en pappa jeg snakket med sa at Du får de barna du fortjener! Jeg tenkte at han var en flink far som hadde så rolige og beherskede barn. Og når jeg så foreldre med unger som løp hoiende rundt med foreldrene på slep, tenkte jeg at Ja, du får de barna du fortjener! Jeg tenkte også at de burde ha satt noen flere regler for de ungene sine, og vært mer konsekvente og sånn.

Jeg visste ikke da at gutta jeg skulle få bli mamma til kom til å være så snille, og så veldig glade i å løpe og klatre, og at de kom med en enorm utforskertrang. Gutta dine ser med fingrene sier oldemor. Hun har rett. På fagspråket kalles det taktil læring som betyr å lære gjennom bevegelse, berøring og handling. Mange småbarn lærer aller best slik. Men nok om det. For dette handler mer om oss voksne enn om barna.

Nabokjerringa kan være god å ha hun, men hun kan også være ei bedrevitende sladrekjerring som mener mye om ting hun ikke har greie på. Innimellom kan hun være ganske stygg også.

Det er nemlig mange som har noe å si om foreldre og deres ferdigheter om dagen. Det er jo nesten så det har etablert seg et selvutnevnt foreldreanmelderkorps på sidelinja forkledd i nabokjerringas gode tjeneste. Nabokjerringa kan være god å ha hun, men hun kan også være ei bedrevitende sladrekjerring som mener mye om ting hun ikke har greie på. Innimellom kan hun være ganske stygg også. Og selv er jeg altså en av de mammaene som du ser løpe etter hoiende barn inn på IKEA, som prøver all verdens triks for å roe gutta mine på flyturen, og som du møter løpende etter barn feil vei i rulletrappa. Jeg har aldri fått anledning til å stå på sidelinja, kikke på og snakke om sånne foreldre som meg selv. Aldri har jeg sagt Du får de barna du fortjener. Men til nabokjerringer og dere andre som faktisk sier akkurat de ordene. Jeg har hørt dere. Og jeg synes det er på tide at jeg får lov til å fortelle hva jeg mener om dere.

Når dere liksom ser dere tvunget til å stoppe opp, følge med, kikke på, og himle med øynene, ser dere for meg ikke ut som annet enn en flokk med dumt fe.

For lite gjør meg så ille til mote som den manglende forståelsen dere har for at barn er forskjellige. Lite gjør meg så trist som den manglende innsikten omkring viktigheten av og livsgleden som fins i barns utforskertrang, energi og kreativitet. Når dere liksom ser dere tvunget til å stoppe opp, følge med, kikke på, og himle med øynene, ser dere for meg ikke ut som annet enn en flokk med dumt fe. Og lite finner jeg så forkastelig som når dere står der og skjuler skadefryd og skryt av egne foreldreferdigheter bak konklusjonen Du får de barna du fortjener. Dere roper på regler og konsekvenser, men det massive regel- og rutineverket flere av dere har rammet inn hverdagen og livet deres med, fremstår for meg som ikke annet enn et intetsigende malverk for å døyve egen usikkerhet og manglende evne til å finne mening utenfor A4-formatet.

Det burde være opplagt, men dere har ikke skjønt at for å lære, utvikle seg og vokse opp til å bli selvtenkende individer og samfunnsborgere, trenger man både sterk vilje, intens utforskertrang og veldig mye energi!

Dere har beklageligvis ikke skjønt at barn ikke kun er et vedheng og en forlengelse av foreldrenes liv og vilje. Dere har ikke skjønt at barn er selvstendige individer som kommer med egen personlighet og vilje. Det burde være opplagt, men dere har ikke skjønt at for å lære, utvikle seg og vokse opp til å bli selvtenkende individer og samfunnsborgere, trenger man både sterk vilje, intens utforskertrang og veldig mye energi!

Å finne en fungerende balanse av regler og konsekvenser uten å kvele akkurat ditt barns entusiasme over alt som må utforskes er vanskelig. Det som ikke er vanskelig er å presse barn ned i en form.

Barneoppdragelse er vanskelig. Å finne en fungerende balanse av regler og konsekvenser uten å kvele akkurat ditt barns entusiasme over alt som må utforskes er vanskelig. Det som ikke er vanskelig er å presse barn ned i en form. Så derfor synes jeg det nå er mer enn på tide med et stort klapp på skuldra til alle foreldre som jobber hardt for å la ungene få være unger og de små menneskene de er. Noen av oss kan sees løpende etter barna våre – over gressletter, småsvette bortover ei strand, noen ganger faktisk også (beklager, den!) oppover rulletrapper i feil retning, innimellom er vi på IKEA, på kafé, på fly, og vi er gjerne inne i skogen med blikket intenst fiksert mot toppen av et tre. Det handler ikke nødvendigvis om at vi ikke har jobbet nok med klare regler eller er inkonsekvente. For meg så kan det like gjerne handle om at vi heller har gjort oss noen flere refleksjoner enn dere som står der i feflokken på sidelinja, mumler Du får de barna du fortjener, og klapper hverandre på skuldra fordi dere har presset barna deres ned i nøyaktig den samme formen alle sammen. For å oppsummere: Gratulerer, dere kommer til å få de barna dere fortjener!

Ps Jeg anbefaler også CasaKaos’ innlegg om samme tema Du få de barna du fortjener!
Les gjerne også mitt innlegg om samme tema som jeg skrev her på mammadamen.no i fjor



Barneboktips: Fillip flipper ut

Hahaha, i barneboka «Fillip flipper ut» av Martin Ernstsen er det mye å kjenne seg igjen i for både liten og stor. Fillip har bursdag, og mammaen har lovet at denne dagen skal han få bestemme alt. Det betyr at både skolen og tannlegetimen utgår, og Fillip farer nesten naken, det vil si kun i trusa, gjennom både bursdagens skattejakt, kakespising, et par anfall der han flipper ut, og etterhvert tannlegetimen som viser seg nødvendig tross alt. Kanskje var det ikke så gøy å bestemme alt allikevel?

Kjære medforeldre, denne barneboka er et funn som oppstarten til en samtale om at man kanskje ikke alltid kan få viljen sin!

Kjære medforeldre, denne barneboka er et funn som oppstarten til en samtale om at man kanskje ikke alltid kan få viljen sin. «Fillip flipper ut» er en gøyal fortelling om en ganske så ufordragelig liten fyr som er lett å like. Illustrasjonene er morsomme, og det er definitivt noe velkjent med ansiktsutrykkene til Fillips mamma. Skal du innom biblioteket eller bokhandelen i dag, ville jeg spurt etter «Fillip flipper ut» om du bor sammen med en gutt eller ei jente i alderen tre til seks år!
Denne helgen feirer vi eldstemanns sjuårsbursdag så det passer jo fint å tipse om denne boka i dag!

God lørdag fra Karianne!

Fredagsoppskrift: Noe fluffy

Å ha begge gutta hjemme som i går, og i dag, minner meg om slik det var før. Da begge gikk i barnehagen hadde vi anledning til å ta fri sammen en dag eller to dager i løpet av uka om vi ville. Fint! Og vi bakte en del kjeks som dere vet, og det var mange fredagsoppskrifter her! Disse fluffy bakverkene ble til i går. Lillebror og jeg lagde dem, mens feberhete storebror sov en formiddagshvil. De er enda enklere å bake enn kjeks, i hvert fall hvis man kjøper ferdig butterdeig på butikken, og lett for barn å være med å lage. Og lette å spise opp! Akkurat sånn jeg liker bakingen! Her er oppskriften hvis dere vil prøve!

Du trenger en pakke med butterdeig, en pære skjært i små biter og rørt sammen med sukker og kanel, bringebærsyltetøy og nugatti.

Ingrediensene er en pakke med butterdeig, en pære skjært i små biter og rørt sammen med sukker og kanel, bringebærsyltetøy og nugatti. Sett komfyren på 180 grader celcius, kjevle ut butterdeigen, skjær den i avlange biter og fyll den ene halvdelen med pære, syltetøy eller nugatti. Brett den andre halvdelen over og klyp sidene sammen med en gaffel. Stek i ovnen i 20 minutter. Her ble det vel cirka ti biter med hver av de ulike typene fyll. Vi pyntet noen av dem med melis og kakedryss også. Og spiste opp alle! Storebror er fortsatt ikke frisk her, men på bedringens vei. Sannsynligvis er det en høstforkjølelse han har fått. Akkurat nå leker han og lillebror sammen og er vel forlikte. Jeg skal forsøke å jobbe litt mens dét ennå varer!

Fin fredag herfra!



Velkommen, du har nå entret livets mest uforutsigbare sone!

DSCF8060
Dagens statusrapport herfra: «Hjemme med sykt barn».
Egentlig er det viktigste man kan videreformidle til nybakte foreldre dette: Velkommen, du har nå entret livets mest uforutsigbare sone. Ingen dag vil noensinne igjen bli slik du planla, hver dag kan aller best sammenlignes med en berg og dalbane. Men, hei, ingen grunn til å bli skremt, ingen grunn til å bli stressa, eller til å trekke i nødspaken. Ta det med ro, du vil finne dine metoder, og dine rutiner. De vil ikke fungere, men du vil finne nye. De fleste av dem vil sannsynligvis heller ikke fungere, men noen vil, og aldri før har noe gitt deg en så fantastisk mestringsfølelse.

Tidsklemma? Tid er faktisk det eneste du egentlig har.

Uansett, ikke stress. Det aller verste du kan gjøre er å stresse med å få alt til å gå etter planen. Prøv heller å flyte med. For en dag kommer du til å se deg tilbake og forstå at det var da du trodde du egentlig ga opp, at du levde livets fineste øyeblikk. Tidsklemma? Tid er faktisk det eneste du egentlig har.

Her i Vestfold er det opphold akkurat nå, men det er sendt ut OBS-varsel.

Her i Vestfold er det opphold akkurat nå, men det er sendt ut OBS-varsel. Det er meldt kraftig nedbør, og tordenvær. Eldstemann er hjemme med halsvondt, lillebror er hjemme fordi selv om han er fire år var det ikke så greit å begynne i barnehagen igjen allikevel. Det er fint med en hjemmedag. Og jeg, jeg prøver ikke å bli så stressa av jobb jeg ikke får gjort. Jeg prøver å flyte med. Og overbevise meg selv om at tid uansett er det eneste jeg har.

Nydelig dag fra Karianne!

Les også Ti ting du ikke bør ha dårlig samvittighet for når du er hjemme med sykt barn!

Som et vennskap du håper aldri vil ta slutt

I dag er det nasjonal bibliotekdag! Hurra for de norske bibliotekene! «Har du en hage og et bibliotek, da mangler du intet» sa Cicero. Stemmer du på politikere som vil bibliotekene godt, kan det ikke bli feil vil jeg benytte anledningen til å si! Og så har jeg lyst til å fortelle om hva biblioteket mitt var for meg da jeg var liten!

Jeg husker ikke helt når jeg besøkte biblioteket første gang. Kanskje var det sommeren det året jeg fylte ni. Biblioteket ble i hvertfall fort mitt sted, og jeg husker veldig godt hvordan jeg alltid parkerte sykkelen på den faste plassen min utenfor, nummer to fra høyre, alltid tok trappene i stedet for den trege heisen og alltid leverte bøkene i farten og uten stopp på veien inn mot alle bokhyllene.

Det var da jeg for første gang opplevde at å lese ei bok kunne være som et vennskap du håper aldri vil ta slutt.

I begynnelsen holdt jeg meg til hyllene nærmest inngangen. Der fant jeg Evi Bøgenæs’ bøker og Frøken Detektiv som jeg kjente fra mammas gamle samling. Etterhvert lånte jeg «Anne fra Bjørkely», og så fant jeg Torill Torstad Haugers «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349» og Maria Gripes «Skyggen over steinbenken». Det var da jeg for første gang opplevde at å lese ei bok kunne være som et vennskap du håper aldri vil ta slutt.

Jeg visste det ikke da, men jeg hadde oppdaget sosialrealismen.

Snart beveget jeg meg innover. Jeg fant ungdomsbøkene. Den første ble Kari Bøges «Speilet fanger». Og så var det suget i magen da jeg lånte min første bok fra serien Ung i dag. Jeg snek meg frem til skranken med fangsten. Kanskje var jeg 11 år. Jeg visste det ikke da, men jeg hadde oppdaget sosialrealismen. Christiane Fs «Å være ung er for jævlig» og Ida Halvorsens «Hard Asfalt» ventet rundt neste hjørne. Jeg slukte dem rått.

«Har du en hage og et bibliotek, da mangler du intet»  – Cicero.
Det var ikke sydenferier om sommeren, legoland og kinobesøk i helgene da jeg var liten. Ikke så mange hadde råd til det. Jeg husker altfor lange sommerferier, yngre søstre som alltid bråkte, og helger da det eneste som skjedde var det jeg fant på selv. Biblioteket ble mitt sted. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort uten bøkene. I dag er jeg 41 år, og jeg har kjøpt mange bøker gjennom livet. Så mange at jeg har et eget rom for de fleste av dem. Men jeg låner fortsatt mange bøker på biblioteket også. Og det er alltid spesielt å være der for det var jo der jeg en gang for lenge siden skjønte hva ei bok faktisk kan være.

Husker du ditt første møte med biblioteket?

God onsdag fra Karianne!

Ps Stemmer du på politikere som vil bibliotekene godt, kan det ikke bli feil!

Det lykkelige valg

Boka «Evig barnefri» kom nylig. Siden har debatten om retten til barnefritt liv vs et liv med barn gått. Det er en umulig sammenligning og en umulig debatt. Barn er mer enn et valg du aldri kan omgjøre.Jeg også var barnefri en gang. Jeg også levde et rikt liv uten barn. Akkurat som de barnefrie, og mange andre foreldre før de ble foreldre. Før barna var det jorda rundt, storbyferier, venninner og rødvin, tid til å lese gode bøker, kjærestetid og lange søndags morgener. Jeg også reflekterte over et liv med eller uten barn. Så ble det barn. Og det har jeg aldri angret på. De færreste foreldre gjør det. Og gjør de det, sier de det ikke høyt. Det bør de ikke heller. For det er slik at når du har fått barn så handler det ikke bare om deg lenger. Det handler om deg og det handler om barna.

Barn er ikke en dyr hobby som krever konstant oppfølging, barn er ikke et vedlegg til foreldrene, barn er mer enn et valg du aldri kan omgjøre.

Barn er ikke en dyr hobby som krever konstant oppfølging, barn er ikke et vedlegg til foreldrene, barn er mer enn et valg du aldri kan omgjøre. Barn er selvstendige individer. Og derfor er det helt umulig å sette et liv med barn opp mot et liv uten barn for sammenligning. I kronikken Lykkelig uten barn (Aftenposten 11. august 2015), som kom på trykk i forbindelse med antologiens lansering, skriver redaktør av boka Heidi Helene Sveen at Det finnes ingen gruppe i samfunnet i dag som er i nærheten av å være like prioritert som barnefamiliene. Selv feministene synes å være aller mest opptatt av hvordan man kan legge forholdene til rette for at flest mulig kvinner skal få oppfylt drømmen om å bli mor, fremfor muligheten til å slippe å bli det. Jeg antar hun sikter til velferdsgoder som foreldrepermisjon og subsidiert barnehageplass. Det er slike sammenligninger vi ikke bør gjøre. For dette er ikke velferdsgoder tilpasset nybakte mødre og fedre som føler for å ta seg fri med et nytt familiemedlem noen måneder deretter etterfulgt av subsidiert barnevakt mens de så forsetter karrieren. Dette er velferdsgoder for nye samfunnsborgere – barna – og politiske virkemidler for blant annet å tilrettelegge for flere i arbeid.

Å si nei til barn er for meg nå som å si nei til selve meningen med livet. Jeg sier ikke dét til barnefrie venninner.

Vi var sent ute med å få barn. Og vi fikk noen spørsmål, ikke så mange, men noen, om når barna kom. Jeg fikk velmenende råd fra venninner om at livet med barn er fantastisk og at jo før jo bedre. Jeg snakket det helst bort, og så var jeg plutselig 34 år. Førstemann kom året etter. Og det var like fantastisk som venninnene mine fortalte. Det er det fineste i livet. Å si nei til barn er for meg nå som å si nei til selve meningen med livet. Jeg sier ikke dét til barnefrie venninner. Men den enkle sannhet er at generasjonene er avhengig av hverandre. Det er andres barn som skal hjelpe eldre, også de som har valgt det barnløse liv. Det gjelder enten barna er født i Norge eller andre land skriver An Magritt Jensen kronikken Det barnefrie valget (Aftenposten 21. august). Det er opplagt riktig. Men heller ikke slike sammenligninger bør vi gjøre. Det handler også om hva slags samfunn vi ønsker. Å få barn eller ei må få være et individuelt valg.

For akkurat som jeg ikke kunne forstå hvor fantastisk det er å ha barn før jeg selv fikk det, kan jeg ikke lenger forstå valget om å leve uten.

Innimellom, og i perioder ofte, savner jeg all tiden jeg før kunne bruke på meg selv. Vi har sjelden barnevakt, og det hender jeg savner intenst å ha barnefri. Men jeg savner aldri å være barnefri. Og jeg kommer ikke til å lese antologien «Evig barnefri. Historier om frivillig barnløshet». For akkurat som jeg ikke kunne forstå hvor fantastisk det er å ha barn før jeg selv fikk det, kan jeg ikke lenger forstå valget om å leve uten. Jeg har vært der, og det livet er ikke lenger for meg. Det betyr ikke at jeg ikke respekterer det barnefrie valget. Og om du er barnefri og leser dette, er det på ingen måte min hensikt å støte deg ved å fortelle om at jeg ser meningen med livet som noe annet enn deg. Våre liv kan ikke sammenlignes.

The Festival of Insignificance

Milan Kundera kom med sin første bok på på 13 år tidligere i år, og jeg bestilte den på engelsk i juni og begynte å lese den så fort jeg fikk den i postkassa. Det betyr at jeg har brukt vel lang tid på å lese de 114 sidene romanen inneholder. Tross tynn, den er tung nok. «The Festival of Insignificance» skulle jeg nå gjerne snakket om med en av mine beleste venninner over en flaske rødvin. Jeg tenker jeg må sende utgaven min videre til en av mine gamle studievenninner. Enn så lenge, her er kort om min opplevelse av Kunderas siste roman. Og kanskje har noen av dere lest den, eller skal lese den?

Romanen er lagt til Paris og dreier omkring de fire vennene Alain, Caliban, Charles og Ramon. «The Festival of Insignificance» har ikke en gjennomgående historie. Det er typisk for Kunderas romaner. I stedet møter man, som i hans tidligere bøker, flere karakterer gjennom store og små anekdoter fra livene deres – krydret med refleksjoner over livet og den menneskelige karakter, og ofte oppdiktede episoder og samtaler mellom historiske personligheter. I «Udødeligheten» lot han Goethe og Hemingway møtes i himmelen. I «The Festival of Insignificance» forteller Stalin en jakthistorie som tydelig er oppspinn og ment som en vits til Khrusjtsjov med flere, men som ingen av kameratene forstår.

Det som først gjorde meg fascinert av Kundera var de menneskelige observasjonene og beskrivelsene av tilsynelatende ubetydelige menneskelige særtrekk. Forfengelighet er et gjentakende tema. «What’s his brand of stupidity?» er et spørsmål som stilles i en samtale mellom to av romanens karakterer om en felles bekjent tidlig i «The Festival of Insignificance». Svaret blir gitt gjennom en historie som beskriver den felles bekjentes tap som følge av egen forfengelighet. Og det er slike historier og refleksjonene omkring menneskets karakter som ga meg mest også da jeg leste «The Festival of Insignificance». Også denne romanen er full av visdomsord som jeg får lyst til å notere, som: «I feel better here», said Ramon. «Of course uniformity rules everywhere. But in this park it has a wider choice of uniforms. So you can hold on to the illusion of your own individuality.»

«I feel better here», said Ramon. «Of course uniformity rules everywhere. But in this park it has a wider choice of uniforms. So you can hold on to the illusion of your own individuality.»

Tidlig i romanen gjengir forøvrig Charles den nevnte Stalin-historien, og uttaler følgende etter å ha fortalt den: «that’s the beginning of a whole new period in history.» Senere referer Ramon til samme historie, og sier «That scene was prophetic! It really was the start of a new era. The twilight of joking! The post-joke age!» Ja, kombinasjonen forfengelighet og humor i ett menneske er sjeldent.

Kombinasjonen forfengelighet og humor i ett menneske er sjeldent.

Kunderas forfatterskap er politisk. Metaforene er mange. Og om man skal begi seg inn på en dypere tolkning  av «The Festival of Insignificance», kan den også knyttes nært mot hans tidligere utgivelser og betraktes som en oppsummering av hele forfatterskapet. Er dere interessert i å lese mer om det, oppklares begge deler i The Alantics artikkel Does Milan Kundera still matter og The Telegraphs artikkel Milan Kundera – not a single serious word

Skal du lese, eller har du lest, «The Festival of Insignificance»?

God tirsdag i regnværet, damer!

Duften av jasmin

Jasminte drakk jeg første gang på ei gate i Ho Chi Min-byen med en 75 liters ryggsekk ved siden av stolen jeg satt på. Vi hadde akkurat gått av bussen fra Phnom Pehn. Det er 13 år siden, og jeg er nå så langt unna ryggsekkliv, gatelarmen i Vietnams største by og de uvante luktene der som jeg kan komme. Jeg tar ikke buss lenger en gang. Men jeg drømmer om å reise tilbake dit med gutta mine.Jeg tror jasminte er en te du enten elsker eller ikke kan like. I Vietnam ble vi tilbudt både jasmin- og lotuste overalt. Men det er lenge siden jeg har drukket begge deler nå. Så fant jeg denne boksen med jasminte i en asiabutikk i helgen, og siden har det blitt flere kopper, blant annet akkurat nå.

Bare å lukte på jasmin skal være beroligende. Og å drikke jasminte gir visst flere helsebringende effekter. Blant annet skal antiokisdantene i jasminteen redusere stress. Og det passer jo fint en mandags morgen, på begynnelsen av den andre uka etter sommerferien. Jasminteen jeg har ved siden av meg dufter nydelig.God mandag herfra, damer!