Snart er jeg 38. I løpet av de siste tre månedene har jeg klippet meg tre ganger, og hatt fire ulike frisyrer. Jeg har gått fra langt til kort og kortere. Og jeg har gått fra å være noen-og-tretti til å bli snart førti. De tre gangene hos frisøren har jeg vært livredd. Før visste jeg alltid hva jeg kledde og ikke. Frisøren fikk streng beskjed om hvordan jeg ville ha det. Nå sitter jeg der og spør hjelpeløst om råd. Klumpen i magen er stor. Jeg trenger noe nytt, men vet ikke hva. Og kanskje kan frisøren min hjelpe. Eller kanskje er hun en av dem som mener at litt røft og tjafsete ved ørene er det som må til for å kompensere for poser, rynker og slitne drag?
Etter den første frisørtimen ...
Hmm. Etter at jeg ble trettifem, har det i aksellererende tempo slått meg at sånn, sånn kan jeg faktisk ikke kle meg lenger. Det handler om hårfrisyrer, typer av øredobber, korte skjørt, sko med de høyeste hælene, slitte jeans, bluser med rysjer og blomster, kule topper … . Før var jeans alltid bra, bluser med blomster og rysjer var feminint og en kul topp redningen. Sånn er det ikke lenger. Å kikke i speilet er ofte rart. Det er ikke alltid meg som kikker tilbake. Feil jeans får meg til å se mer sliten ut, blomster og rysjer gir meg kjerringlooken, en kul topp får meg til å se ut som en tenårings-wannabe. Og tjafser ved ørene fremhever slitne drag. Sånn er det. Pluss at jeg aldri har likt røffe tjafser.
Jeg må finne på noe annet, men vet ikke hva. Inntil videre går jeg for det enkle. Jeg har blitt en av mammaene i stretchjeans, gummistøvler og bomullstunika. Og kort praktisk hår. Frisøren min, hun er forøvrig byttet ut. De tjafsene etter den andre frisørtimen ble fjernet av min nye frisør i går.
God onsdag fra Karianne!
